Mozart uten filter

Det er i beste fall der de store dirigentene havner i moden alder, de er ferdige med å bevise egen fortreffelighet. Musikken slipper gjennom basert på egne beviser. Dermed er det duket for det rene og forfinede, rett og slett Mozart uten filter.

Uslitelige arier. Det skinner av musikken gjennom hver eneste takt, fraværet av tilfeldigheter og krumspring gjør at den henvender seg til oss med full styrke.
Tryllefløyten er et musikalsk overflødighetshorn, en konstant strøm av fengende temaer, uslitelige arier og duetter, et folkelig eventyr om kampen mellom det gode og det onde, og en jevn tilførsel av komikk i elegant musikalsk innpakning. Ikke rart at vi aldri blir lei av Tryllefløyten, og dette er en innspilling som fanger deg allerede i ouverturen. Det spillesugne Mahler-orkesteret fanger inspirasjonen fra en dirigenten og omsetter det til hørbart engasjement.

Gir frysninger. Og solist-kvalitetene står i stil. Den udødelige duetten mellom Pamina og Papageno («Bei männern, welche Liebe fühlen») får et dynamisk spenn som gir frysninger, sunget av Christoph Strehl og Dorothea Röschmann. Erika Miklosa fyller forventningene til Nattens Dronning og Rene Pape gjør en verdig og kraftfull Sarastro uten å anstrenge seg det minste. Det er det uanstrengte overskuddet som løfter dette live-opptaket fra Teatro Comunale i Modena til en stor Mozart-opplevelse.

Mer enn nok. Savner vi noe? ja kanskje en DVD-versjon som ville gitt oss det visuelle i tillegg, særlig kraften som er gitt de talte dialogene blir stående isolert fra det sceniske. Oppsetningen er forøvrig regissert av Abbados sønn Daniele og bildene i bookleten gir oss glimt av storslagne scenebilder.
Men opera er ikke nødvendigvis best på film, Abbado gir oss mer enn nok gjennom musikken.