Ser Motorpsycho i bibelsk lys

I den nye boka Supersonic Scientists, blir flere kulturpersonligheter utfordret til å skrive hva de forskjellige Motorpsycho-albumene har betydd for dem. Forfatter Lars Ramslie bruker 64 sider i boka på å sammenligne albumet Timothys Monster med tidlig Pink Floyd, men først og fremst med skapelsesberetningen, Bergprekenen, Paulus' brev til korinterne og Timoteus.

Han skriver også om hvordan han opplever den 13 minutter lange avslutningslåten, «The Golden Core», som en frelsesopplevelse. Der Pink Floyds The Dark Side Of The Moon, ender opp i mørke, mener Ramslie at Motorpsychos album lander på den lyse, forløsende siden.

Gitarist og med-låtskriver i Motorpsycho siden oppstarten i 1989, Hans Magnus «Snah» Ryan, er takknemlig og imponert over hvordan Lars Ramslie, som fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for debuten Biopsi i 1997, beskriver albumet som VG i 2010 mente forandret norsk rock.

– Når musikken vår får lytterne­ til å hente frem egne følelser og erfaringer, tydeligvis så det går rett i nervesystemet og blir et skjellsettende møte med dem selv, da føler jeg at jeg har lykkes som musiker. Hva vi i bandet tenkte og la til grunn da vi lagde albumet, er ikke viktig. Kan lytteren, i dette tilfellet Lars Ramslie, også se musikken vår i et bibelsk lys, er det fint, sier Ryan.

LES OGSÅ: Amerikanerne har selvfølgelig et uttrykk for dette: «Resting bitch face»

Poserende djevelrockere

Hans Magnus «Snah» Ryan kan ikke huske at Bibelen var et referansepunkt under jobbingen med tekstene til Timothy's Monster for 22 år siden.

– Vi hadde ingen politisk eller religiøs agenda. Det betyr ikke at vi ikke var åpne for at sangene­ kunne vekke slike tanker og 
opplevelser. Plata var naturlig­-
vis også et bilde på vår egen sinnstilstand på den tiden, sier Ryan.

– Lars Ramslie beskriver Timothy's Monster som et radikalt brudd med metallalbumet Demon Box, som kom året før, i 1993. Var det store sinnsendringer i Motorpsycho på den tiden?

– I tenårene var vi opptatt av metallrock, og likte band innenfor sjangeren som Venom og Celtic Frost. De første årene var Motorpsycho også på plateselskapet Voices of Wonder, som ga ut blant annet platene til Burzum (også kjent som Greven, dømt for mord og kirkebranner). Vi møtte flere som lurte på om vi var en del av den såkalte djevelrocken på den tiden, men det var vi ikke. Jeg betraktet dem mest som posører. Etter Timothy's Monster, med atskillig flere «varme» maj 7-akkorder enn på Demon Box, var det heller ingen som lurte på det. For meg er for øvrig kristen musikk og såkalt satanisk musikk­ to sider av samme sak.

– Hva mener du?

– At det handler om samme tematikk, Gud og djevelen. Musikken med henholdsvis den ene og den andre adressaten, holder hverandre i live. De kan ikke leve uten hverandre. At musikk i stor grad kan kanaliserer slike følelser, overrasker meg ikke.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lydpanorama

Lars Ramslies sammenligning av Timothy's Monster med Pink Floyds The Dark Side Of The Moon, men også tidligere Pink Floyd-album med Syd Barret, overrasker ikke Ryan.

– Det kan dreie seg om samme­ lydpanorama, hvor tonene­ strekkes så langt at de kan gi en opplevelse av å trenge­ igjennom til en verden som ligger til grunn for vår verden. Man trenger ikke Syd Barrets LSD for å merke dét. ­Musikken greier det utmerket alene. Gitaristen og trebarnsfaren gjør intervjuet med Vårt Land mens yngstesønnen på ett år pludrer på fanget hans. Platen vi snakker om, Timothy's Monster, ble laget tre år før eldstesønnen på 18 år ble født. Plata ble gitt ut på nytt i en fire CD-ers boks i 2010.

– Når man ser at ens egen ­musikk lever videre, og fremdeles tydeligvis vekker sterke f­ølelser hos lytteren, har det vært verdt innsatsen.