Kultur

Åpnet døra for 
fantasy-litteraturen

Den skotske presten George MacDonald var inspirasjonskilde for både Ringenes herre og Reisen til julestjernen.

I London på midten av 1800-tallet står en ung mann og leser i en bok han nettopp har oppdaget. Han klarer ikke slippe taket i boken. Han beskriver opplevelsen slik: «I began to read. A few hours later I knew that I had crossed a great frontier».

Pietisme

Mannen var Charles L. Dodgson, professor i matematikk på Christ Church College i Oxford. Boken han leste var Phantastes av den skotske forfatteren, poeten og presten George MacDonald. Charles Dodgson, bedre kjent under navnet Lewis Carroll, skulle senere skrive en av barnelitteraturens største klassikere, Alice i Eventyrland (1865).

LES OGSÅ: Ringenes budskap

Opphav og påvirkning

Fantasylitteratur har fått en sentral betydning for generasjoner både i Norge og Europa, og er blitt en del av allmenndannelsen.

Sjangeren har sine røtter i romantikkens virkelighetsforståelse – og fascinasjonen for forholdet mellom virkelighetsoppfattelse og fantasi – og med et solid utgangspunkt i britisk pietisme. Det er unektlig en pussighet at fantasylitteraturen, som har sin rot og er så nært forbundet med en pietistisk virkelighetsoppfatning, har oppnådd så voldsom popularitet i et sekulært samfunn.

Ofte er det J. R. R Tolkien som får æren av å være fantasy- litteraturens far, men først ute var George MacDonald med bøkene Phantastes (1858), Dealings with the Fairies (1867), Back to the North Wind (1871) og The Golden Princess and the Goblins (1872). De skulle få en enorm innflytelse og direkte påvirkning på forfatterskap som Lewis Carroll og C. S. Lewis, men også for forfattere som J. R. R. Tolkien, T. S Eliot og Mark Twain.

George MacDonalds bøker er fortsatt klassikere i England. Rockebandet The Waterboys har flere referanser til hans arbeider, for eksempel albumet Room to Roam. Selv var MacDonald inspirert av blant andre Shakespeare og Novalis.

LES OGSÅ: Kristne forfattere skapte moderne fantasylitteratur

Barnet i hovedrollen

Det fantes ingen barnelitteratur i antikken eller i middelalderen. Selv om Æsops fabler inneholder snakkende dyr, er de ikke skrevet spesielt for barn. Fra å være moralsk oppdragende, med barnet som objektet «den lille voksne», gikk den franske og britiske barnelitteraturen over til å bygge bro over avgrunnen mellom voksenverden og barne-verden med fokus på inderlighet og åndelig utvikling. George MacDonald presenterer et helt nytt syn på barnet, og plasserer det i hovedrollen.

Vennskap

Blant MacDonalds venner var kunstkritiker John Ruskin (som igjen var venn med Marcel Proust) og forfatter Walt Whitman. Lewis Carroll var venn også med barna til MacDonald.

Mark Twain var skeptisk til MacDonalds litterære prosjekt, men ble til slutt likevel hans venn, ikke minst fordi hans egne barn virkelig elsket historiene til MacDonald. Twain og MacDonald hadde mye til felles, blant annet var begge opptatt av drømmer, og de så på drømmer og fantasi som et glimt av en virkelig verden, som realitet.

LES MER: C. S. Lewis på Freuds divan

C. S. Lewis

En annen som lot seg fascinere av George MacDonald, mer av innholdet i bøkene hans enn av det litterære, var den senere Oxford-professoren og spesialist i middelalderallegorier, C. S. Lewis. Som ung ateist i 1916 var C. S. Lewis påvirket av mørk romantikk, men etter å ha lest Phantastes framsto George MacDonald for ham nærmest som en åndelig veileder.

Sterkt preget fant Lewis tilbake til den anglikanske kirken. Dette fikk fullt uttrykk i Lewis eget forfatterskap. I bokserien Legenden om Narnia har barna hovedrollene og de befinner seg i en verden hvor passasjer gir tilgang til en åndelig verden. Både C. S. Lewis og Mark Twain lånte flere ideer (og spirituell innsikt) fra George MacDonald. Finalen i Narnia Den siste striden kommer fra MacDonalds Lilith, og MacDonalds bok The Princess and the Curdie inneholder de karakteristiske, mytiske dyreskikkelser som vi finner igjen i Narnia-serien.

LES OGSÅ: Vi blir aldri ferdige med Alice i eventyrland

Tolkien

J. R. R. Tolkien leste MacDonalds fortellinger om «the fairies» og «the curdies» som barn. For sine egne barn leste han MacDonalds The Princess and the Goblins. På sine eldre dager kunne ikke Tolkien fordra «The Faries» i motsetning til C.S. Lewis, som ifølge Tolkien «var den fødte beundrer av moralske allegorier, og jeg var født med en instinktiv antipati mot det». Likevel aksepterte og påpekte han likheten mellom MacDonalds goblin-skikkelse og sin egen hobbit. I MacDonalds Phantastes står for eksempel protagonisten i «Fairy Land» brått i en skog av levende trær som kan snakke, ikke ulikt Frodos møte med entene i Ringenes Herre.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Reisen til julestjernen

Også i Norden kan vi i klassisk barne- litteratur finne linjer til George MacDonald. Tydeligst blir forholdet i Sverre Brandts teaterstykke Reisen til julestjernen (1924) som står nær George MacDonalds The Back of the Northern Wind (hvor barnet Diamond fraktes rundt på ryggen til Nordavinden for å oppleve ulike eventyr). I Reisen til julestjernen er det det ensomme, urettferdige behandlede, og troskyldige barnet Gulltopp som sitter på ryggen av Nordavinden, og handlingen er lagt til mytopoetiske landskap, hvor hennes åndelige utvikling som «det gylne barnet», bringer tilbake endringer i en ødelagt «virkelig» verden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur