Kultur

Me, myself(ie) and I

Innpåslitne roseselgere er en saga blott. Nå er det selfiestenger som gjelder.

Ifølge gresk mytologi fantes det en gang en ung og vakker – og litt arrogant – gutt ved navn Narcissus. Nymfen Echo forelsket seg i ham. Men Narcissus gjengjeldte
ikke hennes kjærlighet. Han 
avviste henne, og Echos hjerte ble knust. Gudinnen Nemesis straffet Narcissus med å la ham bli forelsket i sitt eget speilbilde. Det tok han sitt liv av. Men ved vannet der han døde, vokste det opp en liten og vakker blomst, narcissus.

Flora

I et helt annet og urbant landskap er en ny narcissflora i ferd med å blomstre. I Venezia og Milano – og helt sikkert i 
andre europeiske byer – står selfiestang-selgere i kø. Buketter av små antenner skyter opp fra hendene deres, og løfter man blikket fra menneskemengden, stikker det små narcissuser opp overalt i det turistifiserte bybildet. Det virker som om roseselgerne har kastet seg på selfie-trenden. Det pushes kamerastenger uansett hvilken retning du beveger deg i.

Det knipses og perfeksjoneres. Jeg, meg og Sukkenes bro. Jeg, meg og gondoler. Jeg, meg og Il Duomo di Milano. Jeg, meg og Jesus. Eller vent, det går faktisk ikke. Gud har satt foten ned.

No selfie

Listen over hva man får lov til og ikke når man besøker en kirke på kontinentet kan være lang. Tildekkede skuldre, skjørt til under knærne, ikke snakke i telefonen, ikke ha med mat inn. Ikke bære våpen, ikke rullebrett. I Venezia har de sett seg nødt til å oppdatere forbudslisten for de som vil inn i Basilica di San Marco. Skal du se gull-
mosaikken og oppleve den korsformede kirkens bysantinske arkitektur, gjelder følgende: No photo, no video, no cell, no selfie.

På snei

Selfien plasserer din konsentrasjon, den avslører deg. Den setter deg selv i sentrum av alt du dokumenterer at du gjør, som i «Mona Lisa møtte meg» snarere enn «Jeg så Mona Lisa». Fotografen står i sentrum, Mona Lisa på snei i bakgrunnen.

Sagt på en annen måte: Vi plasserer oss selv i sentrum for verdens kulturarv. Måten vi fotograferer på forteller hvordan vi forholder oss til det vi ser. Tar vi det inn, gir vi oss tid til å la verket virke? Eller setter vi oss selv i midten av det hele?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg var der

I Vanity Fair stod det nylig om hvordan kritikken raste da en tenåringsjente postet en smilende selfie av seg selv fra et besøk i Auschwitz. Kritikken møtte hun med «Jeg er berømt, hva så?». Bladet skriver også om hvordan turister i New York tar selfies av seg selv foran minnesmerket over 11. september. Uten tanke for ofre eller sammenheng, men med det overordnede fokuset I was there.

Lei

Men i Venezia og Milano
har altså Gud sagt fra. I den 
andre enden av skalaen, er også Disney World gått lei. Siste nytt derfra er at de vurderer å forby selfiestenger.

Hvorvidt forbud nytter, er en annen sak.

Et fotoforbud er lite verdt i våre dager, der diskrete mobiler gjør det mulig å dokumentere og poste
mye og raskt. Vi dokumenterer oss selv og det vi har sett, 
refleksjonene får eventuelt kommeetterpå. Til stede er vi kun på bildet.

Silenzio

I Det sixtinske kapell i Vatikanstaten er det aldri stille. Michelangelos berømte dommedagsfreske med Adams skapelse som en av hovedattraksjonene, kan sjelden nytes i stillhet. Det er fordi det står vakter der som jevnlig roper ut «Silenzio!» 
«Silence!» «No photo, no video!» Veldig irriterende. Men dypest sett en opplæring i tilstede-
værelse.

Neste gang du ser en roseselger i turistmengden, send ham en takknemlig tanke. For husk: Han redder deg fra ditt eget speilbilde. Det er skremmende likt Narcissus: Vi trenger hjelp til å se noe annet enn oss selv.

Les mer om mer disse temaene:

Karen Frøsland Nystøyl

Karen Frøsland Nystøyl

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur