– Livet er en vidunderlig gave

– Jeg hadde venner hjemme, som ville ha meg. Men det måtte en krig til før jeg fant mannen jeg ville ha, Edvard. Hele livet mitt staket han opp i sin regi fra da av, sier Sonja Barth uten beklagelse.

Hun tar i mot på trappa hjemme på Ulvøya i Oslofjorden, der hun har levd alene siden ektemannen døde for 18 år siden. På hattehylla ligger fortsatt den svarte skinn­hatten naturforskeren Edvard Barth likte å bruke på feltarbeid. På rullatoren i entreen henger fargerike ullsokker til tørk. Sonja Barth holder barnebarna varme på beina med myke sokker av restegarn. 91-åringen har gjerne et strikketøy i hendene mens hun ser TV.

– Oppgaven som Edvards ledsager i tykt og tynt har gitt meg et rikt liv og er en kilde jeg fortsatt øser av; i skriveriene mine for eksempel. Her har jeg gjort en artikkel klar med bilder og alt. Den skal min datter hjelpe meg å sende på ­e-post til bladet FolldalsJul. Jeg har skrevet der i 18 år. Det er fjellets natur og kulturhistorie som opptar meg mest. Tenk, det finns flere enn 600 fangstanlegg i Rondane, som Edvard og jeg fikk kartlagt og registrert med god hjelp av informasjon fra lokalbefolkningen. Han var forskeren. Jeg fulgte bare med og betrakter meg ikke som interessant i det hele tatt. Jeg er ganske alminnelig, insisterer Sonja Barth.