Langt fra flyplass

Vi elsker festivaler. Et tettsted uten festival er ikke noe å skryte av. Det må i det minste gå an å avvikle en tyttebærfestival, en festival for trehjulsbarnevogner eller seljefløyter. Det er godt å samles om noe. Som – også – om kammermusikk. I kveld starter kammermusikkfesten i Risør, og det er kø foran inngangen. Røros er allerede ferdig med sin fest, etter hvert følger Lofoten (juli), Stavanger (august), Oslo (august), Trondheim (september) og de andre, ved siden av at kammermusikk gir tyngde til programmene ved de tjue, tretti andre festivalene. Det «friske» stemmer på 1970/80-tallet var sikre på skulle dø før året var omme (kammermusikken), lever i alle beste velgående. Mens de som varslet undergangen gikk under.

Først en cello. Det startet med en cello. Alle kammermusikkfestivalers «gudmor» ligger dypt inne i de finske skogene, mellom sjøer hvor bjørn ferdes i gatene (av og til) og Vinterkrig-museet er en del av tilbudet: Kuhmo. En varm vårdag i 1970 satt den finske cellisten Seppo Kimanen på øvingsrommet i Tyskland, svettet og drømte fram en festival. Han ville at den skulle ligge langt fra flyplass og jernbane, det skulle dufte av natur fortsatt – en musikkfestival hvor Europas beste musikere kunne samles noen sommeruker for øve, ha det bra og spille konserter dagen lang. Han tok kontakt med en lokal tannlege i Kuhmo, forklarte seg – og, ja, så var festivalen der. Det startet med 700 finske mark i støtte fra Den finske stat og 800 tilhørere i løpet av et par uker. I dag er den en av de «viktigste» i verden. Hundrevis har – begeistret nok – reist hjem og laget sin egen. Risør er et nedslag.

Smerte og skjønnhet. Kammermusikk – et magisk ord for mange, for andre er det støv. Musikk i små rom for intenst musikklystne, musikk i lukkete rom for spesielt interesserte? Det er karikaturen, slik er det ikke. Og om det var, så vel bekomme. På et og annet kammermusikalsk plateomslag ser vi fremdeles inn i adelsfamiliens huskapell hvor det spilles med parykk og til levende lys. Mye av musikken derfra (ikke all!) har vandret heden, siden rommet var for lukket og lufttomt. Mens den «store», den overlevende kammermusikken ofte ble til under hardt press, svart søvnløshet og stjerneløs himmel. Derfor lever den, som del av skjønnheten og verdenssmerten. Smerte skaper det vakreste, forstå det den som kan. Det skal for all del noteres: De store – Haydn, Mozart, Beethoven, Brahms, Bartok, Sjostakovitsj, de fleste – ga hjerteblodet sitt til kammermusikken. De skrev for seg selv, til seg selv og inderligst om seg selv. Altså mer enn stearinhygge.

Stoltenberg og Foss. Spesielt interesserte, hva er nå det? Hvis en ikke er «spesielt» interessert i det en er interessert i, er en neppe interessert i det hele tatt. Om det er forskjell, må det være at noen er «spesielt» interesserte sammen med mange, andre sammen med få. Kammermusikk krever konsentrasjon (og det er det ikke alle som lengter etter) og det danskene kaller «sinnelagsanlegg». Det siste vil jeg ikke forklare, det må tilkjempes.

Tenk om politikere – tenker jeg – hadde hørt mer på kammermusikk. Kammermusikk er en ABC i demokrati. Hvis ikke fire i en strykekvartett lytter til hverandre, blir det kaos. Jo, jeg ser ofte Per Kristian Foss på kammermusikkonserter, en sjelden gang Jens Stoltenberg. Legg inn en munter Haydn-kvartett i politikerundervisningen og se om det ikke går bedre!