I ly av kaos

Jeg satt foran en slitt radiohøytaler, det var på 60-tallet – jeg hørte Stravinskijs fyrverkeri Ildfuglen og Ravels Bolero. En eksplosjon for uvante tenåringsører. Så kom Lutoslawskis Konsert for orkester. Det «ramlet» noe aldeles forferdelig. Var det fra et blikkenslagerverksted? I dag – 50 år etter – er den favoritt, en av det 20-århundrets mest spilte komposisjoner.

Musikken er nok. Det finnes lister for alt, de verste er meningsmålingene som trekker luft ut av all fornuft og legger alt idealistisk krutt vått. Men la gå, Lutoslawski rangerer som nummer tre på listene over hvem som har påvirket kunstmusikken mest i forrige århundre. «Slått» bare av den amerikanske buddhist–minimalisten og musikkpoeten John Cage, og den kristne klangmystikeren Olivier Messiaen. Det lå et mytisk slør rundt de to første, de meddelte seg gjerne underfundig og undrende om egne verker. Lutoslawski, derimot, ga ikke ved dørene – ingen anekdoter, ingen henvisninger til den alminnelige hverdagen (eller høytidene, for den saks skyld), ingen «forklaringer» for folk flest. Musikken sier det den sier, det er nok.

Sikker som Mozart. Og likevel, hva «sier» den? Ingen ting, den uttrykker seg. Gjennom former, farger, bevegelser, klanger, logikk, listen over abstrakte begreper er uendelig. Lutoslawskis musikk er en syntese mellom det å styre, altså viljen, og det uberegnelige. Slik skapte han en helt ny musikalsk logikk, hvor musikken ikke lenger utvikler seg fra A til B til C, men består av plan og flater som skyves inn, under og over hverandre i stadig nye forandringer. Han søkte antakelig ly for kaoset gjennom å skrive usedvanlig velproporsjonert musikk, som – la oss si – Mozart. Det er bare å lytte.