Den store sorgen og gleden

Moodys Stabat Mater har verdenspremière i Oslo under kirkemusikkfestivalen lørdag 22. mars. Ivan Moody er et hett navn. Han er ettertraktet av ensembler over hele verden. Han vil ikke nødvendigvis være den ferskeste på stammen av komponister som går under navnet «the holy minimalists», hellige minimalister Arvo Pärt, John Tavener, Henryk Górecki. Samtidig skjærer han musikken sin inn til ryggraden ren, inn til det minimale når alt unødvendig er ekspedert. Det lærte han av sin lærer John Tavener. Også han ortodoks troende.

Tar imot alt. «Juvelbesatt lys som fyller rommet», skriver Los Angeles Times om en av hans komposisjoner. «Vakkert» sier komponisten Cary Boyce: «en sjelden forståelse av stemmen som instrument». Og en til: «Det er nytt, rikt og dypt» (Sunday Oregonian, USA).

Jeg tar imot alt, sier han.

Også det negative, det kan også være oppbyggelig. Det eneste jeg har vanskelighet med er kritikere som «vet», og som bedømmer alt ut fra det. Virkelig vanskelig, sier han.

Estetikken forfører. Ivan Moody vokste opp i et anglikansk hjem, ikke særlig praktiserende. Da han var 23 år konverterte han til den russisk ortodokse kirke, hvor han nå også er prest.

Det var en prosess, sier han. En lang vei. Det startet antagelig med en skolelærer jeg hadde, som ustanselig forsvant til Hellas og hver gang han kom tilbake, hadde han smaken av landet og kulturen og religionen med seg. Det er lett å nærme seg den ortodokse kirke av estetiske grunner. Det er vakkert der. Jeg ville være sikker på at jeg ikke ble forført av det vakre, uten å vite hva det vakre sto for. Jeg gikk i anglikanske, armenske, koptiske, orientalske gudshus i London for å skjønne hva som foregikk. Gradvis oppdaget jeg en verden som var langt videre og større enn den jeg kunne forestille meg.

Det vil si?

Jeg satt igjen med en klar oppfatning av at den ortodokse kirke har en mer helhetlig forståelse av kristendommen. Det er den som står for den mest direkte overføringen av «hele ideen» uten så mange endringer. Og så så jeg at det åndelige er en større del av menneskers daglige liv i den ortodokse kirke enn i andre kirker. Dermed begynte jeg på en reise. Den tar aldri slutt.

Hånd i hånd. Moody er hverken russisk eller gresk eller serbisk han er født i London og bor i Portugal.

Det skal sies at jeg var komponist før jeg ble ortodoks. Jeg er ikke kirkekomponist, pleier jeg å si men komponist. Jeg skriver både kirkemusikk og sekulær musikk, begge kan i og for seg trives utenfor kirken. Jeg håper at alt jeg skriver lovpriser Gud. Jeg er blitt gitt noe som gjør at jeg skriver musikk, og ved å skrive og få det til å lyde, håper jeg at jeg gir dette «noe» tilbake til Gud. Om jeg skriver et verdslig stykke eller et profant, er oppmerksomheten rundt Guds gave alltid der.

Omvender musikken?

Det vet jeg ikke mye om.

Øst og vest. Ivan Moody lar øst møte vest, lar østtradisjonens kirkemusikk møte den vestlige musikken, folkemusikken (Sardinia, Korsika) og Heinrich Schütz, ja egentlig er det ikke grenser. Noen ganger kan han bruke fragmenter av en tekst og legge den inn til fragmenter fra andre himmelhjørner. Eller hele tekster. Det kan høres ut som bare en «idé», men egentlig er prosessen ganske organisk.

En komponist har perioder hvor alt «fordøyes» og hvor det ubevisste tenker for oss. Tingene faller gjerne på plass. Hvis det ikke arbeider av seg selv der inne, kan jeg kaste notene på havet.

Musikk er en forunderlig møteplass, sier han. Og legger til: Jeg er ikke redd for markedsplassen. Kirken skal være der. Ikke hviske hysj, hysj og gjemme seg. Kirken må være modig og tørre. Det er da det blir en samtale mellom troende og ikke troende.

Jeg er i den lykkelige situasjonen at jeg er både prest og komponist, sier han. Jeg kan være både ute og inne. Jeg kan skrive innover mot kirken. Og ut fra den.

Noen, folk, sier at de blir «brakt et annet sted» når de hører din musikk?

Fint. Jeg er økumen av natur, men med røttene festet ett sted. Jeg har tro på det siste. Og jeg har tro på det første, sier Ivan Moody.

Det jeg lærte. Moody beskriver årene med John Tavener som en svært nyttig skole.

Tavener sa: «Kast ut toner». Da jeg arbeidet med et stykke, la jeg toner på toner og satte enda flere toner inntil. Og så til slutt ble det liggende et stykke musikk under alle notene jeg hadde lagt inn. Til slutt øynet jeg ikke stykket som gjemte seg under. Jeg så ikke omrisset. Tavener lærte meg å økonomisere med tonene og arbeide spontant. Enkelhet gjelder for mye i livet, sier Moody.

Motta lys. Moodys nye Stabat Mater urfremføres i Oslo neste uke. Det er et verk som finner tråder mellom tradisjonene.

Stabat Mater (Den sørgende moder) er en tekst som kommer fra utsiden av min egen tradisjon, fra det romersk-katolske. Korsfestelsen og oppstandelsen er kanskje det vanskeligste en musiker kan gi seg i kast med. Det handler om å komme forbi en eksklusiv personlig gjenklang av tekstene og om det å forstå og omforme tonene til en kosmisk hendelse, det handler om å invitere den som lytter til å komme og motta lyset av det evige Lys.

Menneske og mor. I Stabat Mater setter Moody den latinske urteksten sammen med påskehymner fra sin egen kirke, og med tekster av den russiske lyrikeren Anna Akhmatova. Akhmatova forteller at hun sto i snø og ventet på å få se sin egen sønn som var i fengsel. Kvinnen foran snudde seg og spurte «kan du skrive om dette». «Ja», sa hun og skrev samlingen Rekviem. Det handler om personlig tap. Men også om sorgen over uvett og tapet av den russiske sjel.

Stabat Mater har en svært menneskelig dimensjon, vil Moody si.

Vi kan identifisere oss med en mor. Og vi kan identifisere oss med tap. Marias smerte. «Mor, gråt ikke over meg...» heter det i den ortodokse teksten og tonen som er en klangbunn i mittStabat Mater. Det er en veldig tekst og en overveldende sang. La det være sånn. Det skal ha et personlig, intimt uttrykk som tar inn over seg sorgen over den døde. Og likevel: det skal heves over det private og bli del av den kosmiske Kristus. Vi er individer som føler og lever, og likevel lever vi i det som er større enn oss.

Tenker du over hvem du vil nå med et Stabat Mater?

Det er ikke musikk som vil underholde mette tilhørere. Det vet jeg, men ikke mer. Det er ikke musikk for trette forretningsmenn, som vil sove. Den gregorianske sangen har vært utsatt for det de siste årene...

Sier Ivan Moody.