Musikkdemokrati

Kammer betyr kammer, kammermusikk trives best i små lokaler. Jo mindre, desto bedre. Akkurat som demokrati også ser det ut til trives best i det små, hvor man har ansvar for hverandre. Ikke i det store, hvor begreper fort blir en abstraksjon.

Kønummer. Det er kanskje derfor den ene kammermusikkfestivalen etter den andre (og da snakker vi jazz, folkemusikk, viser, på ingen måte bare klassisk) dukker opp og etter hvert utgjør en anselig del av de 10 000 festivalene rundt omkring i festivalEuropa. Det minste gir større trivsel enn det store. Man kjenner seg som mer enn et kønummer ved billettluken.

Det særegne. Det er disse festivalene som tar over søylene etter hvert som de blir ledige etter de store. Oslo Jazzfestival, Oslo Kammermusikkfestival, Lillehammer litteraturfestival, Bjørnsondagene i Molde, mindre operafestivaler i Kristiansand, i Brumunddal og i en borg ved Oslofjorden, kammermusikkfestivaler i Risør, på Røros og i Stavanger, Oslo Kirkemusikkfestival, Ultimafestivalen for samtidsmusikk. Det er bare noe av mangfoldet vi finner her i røysa. Innenfor våre grenser. Det er de mindre festivalene, de som har noe «spesielt» og særegent å tilby, som har det best, viser undersøkelser.