Bono om kristentroen

Troen har alltid vært til stede i U2s sanger, men i stadig mindre grad blitt snakket om av bandmedlemmene. Men i julinummeret av det engelske musikkbladet Mojo, og ikke minst i boka «Bono on Bono» (som er en lang og personlig samtale mellom U2-vokalisten og den franske journalisten Michka Assayas) tar Bono bladet fra munnen.

Samler på velsignelser. Bono vil garantert avslutte morgendagens konsert med et «God bless you». Det er det mange artister som gjør, uten at ordene nødvendigvis stikker så dypt. Bono hevder derimot at han samler på velsignelser fra eldre mennesker han har tillit til.
«Jeg spurte erkebiskop Tutu om han ville velsigne meg. Da han sa ja, knelte jeg ned», sier Bono.
Øverst rangerer han imidlertid velsignelsen fra Billy Graham, som tilbød ham nettopp en velsignelse, og deretter la hånden på ham. Lenger ned på lista nevner han berikende velsignelser fra Bob Dylan, Willie Nelson og Johnny Cash, selv om nevnte artister ble lettere sjokkert da han spurte dem om det.
Bono refererer til Bibelen, hvor han sier en velsignelse fra en eldre mann er en mektig ting. Så forklarer han i detalj historien om Jakob som lurte faren Isak til å velsigne ham.
Ønsker rettferdighet. Bono har lenge vært engasjert i miljøspørsmål og kampen for en rettferdig verden. Han har hatt møter med Bill Clinton, George W. Bush, Tony Blair, Nelson Mandela og Pave Johannes Paul for å få slettet u-landsgjelden.
I «Bono on Bono» sier U2-vokalisten at engasjementet hans utelukkende skyldes et ønske om rettferdighet, og at dette er rotfestet i hans bibelstudier. Han hevder det ikke er vissheten om å være frontmann i et berømt rockeband som gir ham frimodighet til å banke på dørene til verdens mektigste menn, men vissheten om at han representerer en større autoritet enn seg selv; nemlig de fattige som Gud selv har en helt spesiell plass for. «De fattige er der Gud lever. Så det er politikerne, og ikke jeg, som burde være nervøse.»
Bono beskriver den avdøde paven som en mild, reflektert og humoristisk person som fikk stor betydning for hans humanitære anliggende. Dessuten brøt paven ut i latter da Bono tok av seg solbrillene og sa de var en gave til ham.

Åndelige kvaler. I 1981 ble Bono, Edge og Larry Mullen jr. med i den karismatiske og nokså fundamentalistiske kristne gruppen Shalom i Dublin. Det skjedde like før bandet slapp sitt andre og kanskje mest «kristelige» album, October (som blant annet inneholder «Gloria»), som for alvor markerte at et stort band var på gang. Plata kunne fort ha blitt det siste de gjorde for var det nå forenlig å være i et rockeband og leve et fullverdig åndelig liv, spurte tre av bandmedlemmene seg.
I musikkbladet Mojo blir konflikten som oppsto viet en hel side, og det viser seg at det var Edge som led de største åndelige kvalene. Ifølge Adam Clayton, den eneste ikke-troende på den tiden, var det manager Paul McGuinnes som - i det han beskriver som et knallhardt møte med de tre - fikk dem til å fortsette («ikke vær idioter, dere har noe på gang, hva med alle dem som er ansatt hos dere?»).
Larry Mullen jr. var den første som meldte seg ut av Shalom. «Jeg fikk nok, det var «bullshit», omtrent som å være med i mormonersekten», sier han til Mojo. Nestemann som gikk ut var Bono, som omsider fant ut at «det måtte ha vært en veldig spesiell, kanskje til og med pervers, Gud, som ville be deg om å fornekte den gaven du hadde fått.»
I samtalen med Assayas beskriver ikke Bono Shalom som «bullshit» (som Larry gjør i Mojo), men som en gruppe mennesker som ville sette en skakkjørt verden i et åndelig perspektiv. Han forteller at han en periode holdt på å bli «en fulltids aktivist» i Shalom - i likhet med Edge som var den siste av dem som forlot fellesskapet.
U2-manager gjennom alle år, Paul McGuinnes, sier til Mojo at han var redd plateselskapet Island ville droppe bandet da de så de kristne tekstene på October, men at de i stedet tenkte: «OK, vi får tjene penger på den tredje eller fjerde plata deres i stedet.»
Ellers og dette er en nyhet for alle som er opptatt av U2s åndelige ståsted understreker Bono at alle fire i bandet nå er troende. Vokalisten hevder Adam Clayton har hatt en lengre vei å gå, men at han nå er den som er mest åndelig fokusert av dem alle.
Bono sier favorittskriftstedet hans er «Vær stille, og vit at jeg er Gud.» Omskrevet i en poptekst tror han det ville blitt noe sånt som: «Shut up, and let me love you!».
Etter en lang turné forteller sangeren at han en julaften oppsøkte St. Patrick´s Cathedral i hjembyen Dublin. Han kom rett fra Tokyo, og hadde ikke sovet på lang tid, derfor holdt på å sovne i benkeraden. Han prøvde å fokusere på bildet av Jesus, Maria og Josef på alterveggen.
«Juleevangeliet; det at Gud ville forklare og beskrive seg ved å bli et barn født i en krybbe med strå og skitt rundt seg, sank dypt inn i meg. Der var den, den uforståelige kjærligheten og kraften, og tårene begynte å renne fra kinnene mine. Kjærlighet må finne en form, den må bli en handling eller noe konkret. Det er logisk, helt logisk.» Sier Bono til journalist Assayas.
Ifølge Bono snakket han og den avdøde faren hans mye om tro. Da faren så ut til å ha mistet troen, spurte han sønnen om hvordan han erfarte den i sitt liv. «Jeg føler en respons på bønn, eller jeg føler jeg blir ledet i en retning. Eller, hvis jeg studerer Skriften, så blir den levende på en merkelig måte, og den gir mening i den situasjonen jeg er i. Skriften er ikke lenger et historisk dokument», svarte Bono.