Vi puster fortsatt
Herren skal bevare din utgang og din inngang, tenker jeg når jeg sitter der, mens jeg konsentrerer meg om å puste i min egen rytme og ikke overta pusterytmen til den døende.
Jeg sier det med Grundtvig: « … nu er det pinseliljetid»! Lysere dager. Kortere netter. Sang av nattergaler. Flere av de nordiske pinsesalmene kobler sommerens komme sammen med pinsefesten. Naturlig nok. Omkring oss vekkes alt som har vært i dvale. Sol og regn, varme og lys – alt vitner om livet som vender tilbake. Det passer godt sammen med pinsens budskap.
For tre måneder siden, mens det ennå var vinter – kunne vi som var i kirka høre disse ordene: «Husk, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake.» Askeonsdagsord. Realitetsorienteringsord: Av støvet formet Herren Gud mennesket. Men den gamle skapelsesmyten stanser ikke der. Den sier også dette om Gud: At han blåste livspust inn i nesen på det han hadde formet av støvet, og at mennesket med det ble en levende skapning. Ble en sjel.
Pusten er forskjellen på liv og død
