Vi har en tendens til å lulle oss inn i kriseromantikk i norsk kirkelighet. Vi sitter fast i fortida
Kirka er over alt, den er der fra du fødes til du dør, ja både før og etter, du blir bedt for hver eneste søndag i hver eneste kirke, sammen med resten av skapningen og Guds verden.
Fortsatt feires gudstjeneste i hundrevis av kirker hver eneste søndag, såfremt det ikke er en pandemi. Her fra en økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen.
Erlend Berge
En dag vil det kanskje ikke lenger finnes noen kristendom her i landet. En dag vil det siste kirkebygget bli solgt til private utbyggere og den siste presten og de siste menighetslemmene kreke seg ut gjennom den knirkende døra, se hverandre i øynene og avtale å be for hverandre før de går hver til sitt. En dag vil det være flere hundre år siden forrige bibeloversettelse, og barna vil ikke forstå det gammelmodige språket i den støvete boka i bestemors bokhylle. En dag vil det ikke klinge en eneste salmetone over dette landskapet. Hvis da ikke verden forgår før kristendommens endelige fall inntreffer.
Aud Irene Svartvasmo skrev nydelig om et slikt scenario i Vårt Land forrige uke. Det er ikke for ingenting at når Jesaja skriver om alle tings forgjengelighet, er det presentert som et gledesbudskap: Noen ganger er det en lettelse å ikke kunne utgjøre allverdens forskjell.
Kriseromantikk
