Tida for selvsentrert pasifisme er over

Som 18-åring avtjente jeg ikke verneplikten min. Jeg hadde planer for hva jeg skulle etter videregående, og ble ikke engang innkalt til fysisk sesjon (noe jeg for øvrig tok som en liten fornærmelse, ettersom jeg trodde jeg var i ganske god form). Jeg var ikke særlig sugen på kalde netter i bekmørke Indre Troms, eller å marsjere til gnagsårene minnet om plommer og hallusinasjonene tok over på netthinna.

Så ved å huke av på «svært lite motivert» på det digitale sesjonsskjemaet fikk jeg slippe alt det ovennevnte.

Å styre unna de fysiske påkjenningene var behagelig. Men mest av alt var det veldig behagelig å slippe å bære våpen. Jeg trengte ikke engang å ta stilling til om jeg ville gjøre det. Dersom jeg hadde fullført et år i førstegangstjenesten, ville et inntog av fremmede makter i landet betydd at jeg ikke bare hadde blitt ringt, men kommandert ut til å forsvare oss. Våpenet jeg da ville ha båret, hadde ikke vært til pynt, det hadde vært til å rette mot andre mennesker.