Ta meg for gitt!
Det er ord vi har blitt opplært å si, og jo oftere desto bedre: Takk. Unnskyld. Men kanskje vi skal si dem litt sjeldnere?
– Lygres stykker framstår både friske og sannferdige, skriver Åste Dokka. Her Laila Goody, Ågot Sendstad og Ragnhild Tysse i rollene.
Nylig så jeg Arne Lygres teaterstykke I vårt sted på Nationaltheatrets scene Kanonhallen i Oslo. Som så mye annen samtidslitteratur kretser Lygre rundt relasjonene. Men Lygre skiller seg fra mange av sine kolleger på en måte som gjør at stykkene hans framstår både friske og sannferdige. En av grunnene er at Lygre har skåret bort alle slags kulturelle og språklige markører. Referanser til den ytre verden er bare inkludert når de er høyst nødvendige for handlingen. Vi vet ingenting om tid og sted, vi vet ikke noe om yrke eller økonomi eller andre klassemarkører. Knapt en bil får være med i stykkene hans. Ofte ikke navnene på personene heller, bare deres funksjon: Sønn. Bror. Far.
Vi tror ofte at detaljer gir nødvendig informasjon og koloritt til det hele. Men det viser seg at det kan stige noe helt særegent fram dersom mest mulig skrelles bort. Fra første replikk i Kanonhallen dirrer det av eksistensielt nærvær.
Vennskap
Bestill abonnement her
KJØP
