Sjømannskirka – så mye mer enn vaffelhjerter
Sjømannskirka lever på gaver og basar-inntekter som det stadig blir mindre av. Det er de svakeste som vil lide om Sjømannskirka ikke er der lenger.
NESTEKJÆRLIGHET: Sjømannskirka er der for de som bor i de dyre leilighetsanleggene, for de som bor i de gamle 60-tallsmastodontene og for de som bor i søppelkassene, skriver gjestekommentator Aud Irene Svartvasmo.
Erlend Aas
Man kan saktens få lagd både vafler og lørdagsgrøt uten kirkens medvirkning, sikkert også få et gudsord med på veien i en lokal kirke. Men dette er bare en liten del av det sjømannskirka bidrar med der de setter opp sine telt. Dette skal handle om en mindre kjent side ved sjømannskirkas arbeid, nemlig det som gjøres blant nordmenn som strever med livet langt hjemmefra.
Nordmenn som ramler utpå med rus og psykisk sykdom og ikke finner veien hjem igjen. Som har stukket av fra barnevern og umulige hjemmesituasjoner. Som har byttet ut det å snø inne i et vinterlig Norge med å drukne i søppel i en liten leilighet på Gran Canaria (GC), alt sammen langt fra naboer som bryr seg, kommunehelsetjeneste som griper inn, eller i det minste steller sår og sjekker at man er i live. Det er mange eksempler på steder i verden der nordmenn går til grunne i all stillhet. Det finnes mange Bamsegutter med historier verdt å fortelle. Men siden jeg har fulgt arbeidet til en nær venninne som har vært sjømannsprest på GC i et par år, er det den stasjonen som er utgangspunkt for denne betraktningen.
En kirke i beredskap
