Resonans og dissonans i hellige tekster

Slave eller tjener? Eller trell, for den saks skyld? Debatten har gått heftig i noen måneder om oversettelsen av det greske ordet doulos i bibelrevisjonen som skal komme til neste år, Bibel 2024. Bibelselskapets oversettelsesutvalg under ledelse av professor Jorunn Økland, et utvalg som består av de mest kompetente bibelviterne i landet, mente at det er mest sakssvarende å oversette doulos med slave de stedene der det tidligere har vært brukt tjener, for eksempel «Paulus, Jesu Kristi slave» (Rom 1,1). Nytestamentleren Anders Martinsen har levert solide argumenter for det samme. Det har vakt enormt sterke reaksjoner. Mye interessant har blitt sagt, men også veldig mye underlig om hvordan vi som nåtidsmennesker kan forstå hva som egentlig ble ment da teksten ble skrevet.

Jeg har fulgt debatten med interesse. Jeg er langt fra greskkyndig nok til å ha sterke meninger om et så spesifikt språklig valg som dette i en bibeloversettelse. Men noe jeg har ganske god greie på, er språklige valg som gjøres i andre hellige tekster enn Bibelen, nemlig gudstjenestens liturgier. Det liturgiske språkets viktigste kilde er bibeltekstene. Mange av gudstjenestens formuleringer er henta rett fra Bibelen. Ikke bare det, ganske store deler av bibeltekstene er skrevet til liturgisk bruk i både den jødiske og den kristne gudstjenesten: Salmenes bok, fortellinger, velsignelser, lovprisninger og hymner, klager og bønner. Evangeliene og Paulus-brevene ble ofte lest høyt under urkirkens gudstjenester. Det er altså en svært tett forbindelse mellom bibeltekstene og gudstjenestetekstene, ikke bare i innhold, men i form og ordvalg. Det gjelder kristne så vel som jødiske gudstjenester.

Uopphørlig ny mening