Ny generasjon, gammel feil

Gir sosiale medier et sannere bilde av konflikten i Midtøsten enn de tradisjonelle mediene? Kan ungdommens nye blikk på konflikten gi den en ny retning?

Det er to gode spørsmål. Støtten til Israel i Vesten er synkende, spesielt blant yngre generasjoner. Mediene får kritikk fra mange yngre lesere for å underrapportere konflikten i Gaza.

For mange unge er krigen i Gaza blitt det første møtet med brutaliteten i konflikten i Midtøsten. Det påvirker selvsagt holdninger. En av verdens mektigste armeer angriper nådeløst et tett befolket område, med enorme sivile tapstall som følge. Hvis dette er første møtet med konflikten er det lett å ta tydelig stilling.

Lenge siden Holocaust

Mange kan ikke huske eller kjenner ikke til Hamas sin terrorbombing mot fredsprosessen på nittitallet, eller krigene i 1967 og 1973 da arabiske land prøvde å fjerne Israel fra kartet. Undersøkelser i USA viser at mange unge tror Holocaust helt eller delvis er en myte. Er du født etter år 2000 så er Holocaust like langt tilbake i tid som 1. verdenskrig var for oss som ble født på 60- og 70-tallet. En tragedie som skjedde for veldig lenge siden, i en helt annen verden.

I Norge forsvant terrorangrepet 7. oktober fort fra førstesidene. Når du ikke kjenner forhistorien, blir det vanskelig å forstå Israels brutale framferd.

Jeg forsvarer ikke bombingen av Gaza med at Israel opplevde en krig i 1973, eller Holocaust. Det er fullt mulig å være Israel-venn, og mene at bombingen må opphøre. Uansett hvor rett Israel hadde til å slå tilbake 7. oktober, så har nå de sivile tapstallene blitt for store. Mitt poeng er at i denne konflikten eksisterer det to vidt forskjellige fortellinger, som begge er sanne. Det er lurt å kjenne begge for ikke å gjenta tidligere generasjoners feil.

Palestinerne forteller om undertrykking, vold, okkupasjon og den store flukten i 1947. Det er en sann historie, og den er full av lidelse. Israel på sin side kan fortelle en historie med jødeutryddelser, jøder som ble fordrevet fra andre land i Midtøsten, arabiske invasjoner, og terror og drap. Den er like sann, og også full av lidelse.

Klikk-krigen

«Mange av oss har fulgt situasjonen i Midtøsten først og fremst gjennom sosiale medier. De tradisjonelle mediene og nettavisene har fått kritikk for at de ikke representerer feeden på sosiale medier i disse dager» skriver programleder og tidligere NRK-journalist Bahare Viken i en kronikk i VG.

Det er nok mange om opplever det slik. Dette er den første store Tiktok-krigen. Tradisjonelle medier må faktasjekke, balansere, og sier ofte nei til de verste bildene. Det en prosess som tar tid, og får et mer dempet uttrykk enn slagmarken som utspiller seg på mobilskjermen. Den mer ufiltrerte nyhetsstrømmen i sosiale medier kan fort oppfattes som mer ekte og sann.

Trygt ekkokammer

Noen advarer mot falske nyheter på sosiale medier. Falske bilder og usanne historier har blitt spredt. Men hovedfortellingen er i dette tilfellet sann. Det er ikke fake news at lidelsene i Gaza er enorme.

Den største utfordringen med sosiale medier er at de gir deg selv rett hele tiden. Systemene som styrer feeden din skjønner raskt hva du liker å se på, hva som engasjerer følelsene dine, og gir deg mer av det. Hjernen vår liker å få informasjon som bekrefter det verdensbildet vi har, og den misliker det motsatte. Facebook, Tiktok og Instagram gir deg mer av det du vil ha, for da får de solgt mer annonser.

Derfor kan sosiale medier føles som mer sanne og mer ekte for alle som har et hjerte som brenner sterkt for en sak. Hver gang vi går inn i feeden vår, så får vi bekreftet at vi har rett. Det føles mye mer sant enn de kontrollerte redaktørstyrte mediene, der du ofte møtes med ubehagelige fakta og motforestillinger. For det finnes andre fortellinger som også er sanne, og som gjør det mer komplisert å ta entydig stilling.

Det er varmt og trygt i ekkokammeret. Slik drives vi fra hverandre. En newsreel (en kort nettvideo) på Instagram varer maks 90 sekunder. Den kan aldri fortelle deg hele sannheten, uansett hvor sann og engasjerende den er.

Selv oppgir den erfarne journalisten Bahare Viken at hun bevisst oppsøker pro-israelske kilder i sosiale medier for å få en viss balanse. Det er et godt råd, ikke bare i Midtøsten-konflikten. Et like godt råd er å oppsøke faktaorienterte og balanserte kilder, som analyserer konflikten fra flere perspektiver.

Israel taper

Israel taper oppslutning blant unge i Vesten. Det er en utfordring for landet på sikt. Israels fortelling om et utsatt demokrati omgitt av fiender, om Hamas sine koblinger til Iran, om truslene de møter, drukner helt i blodige bilder fra Gaza.

I Norge øker protestene mot bombingen i Gaza. Det er lett å forstå. Lidelsene er ikke til å holde ut. For mange har dødd. Bombingen må stanse. Men blir det fred når bombene stilner? Vil Hamas skrote rakettene og stenge igjen tunnelene de bruker til å skjule gisler og våpen? Nei. Hamas insisterer fortsatt på å nå sine mål med vold.

Fredsbevegelsen svikter når den ikke setter krav til Hamas. Når slagordet «from the river to the sea» sniker seg inn i demonstrasjonene så er det ikke lenger et krav om fred, men en aksept for mer vold og terror.

Nylig ble en lokal LO-topp buet ned og måtte avbryte sin appell under en demonstrasjon i Bergen. Hvorfor? Han tok opp Hamas sitt terrorangrep 7. oktober. Politiet måtte gripe inn for å dempe gemyttene. Det er sjelden kost i en fredsdemonstrasjon.

Ny generasjon, gammel feil

Før så Vesten bare Israels sak, og ordet palestiner var tilnærmet synonymt med terrorist for mange. Palestinernes lidelser ble ignorert.

Nå er det i ferd med å snu. Mange ser bare palestinernes sak, og det å være israeler er for mange synonymet med å være en okkupant. Truslene mot Israel blir ignorert.

Hvis de unge gjentar de gamles feil, å bare se den ene siden, gir det enda mindre håp om en gang å få en rettferdig fred i Midtøsten.