Lekmannsbevegelsens avkom
Vi – de utdannede barna og barnebarna av lekmannsbevegelsen – er nærmest et symbol på selve forfallet.
Å HØRE TIL: For å høre til ble det påkrevet å løfte fram røtter i bedehusbevegelsen. Mitt adelsmerke har vært at min morfar bidro til å bygge bedehuset på Sørarnøy i Nordland. Min mormor var med i et utall av misjonsforeninger, skriver politisk redaktør Berit Aalborg. Bildet er ment som en illustrasjon, og er fra Kastnes bedehus i Troms.
Erlend Berge
For et halvt år siden leste jeg et interessant essay, Mitt farvel til Stortinget, av tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsen i Morgenbladet. Artikkelen traff meg fordi jeg kjente meg igjen. Ikke fordi den handlet om Arbeiderpartiet, men fordi den like gjerne kunne handlet om Kristen-Norge.
Marthinsen skrev om sin oppvekst i et «litt ansiktsløst byggefeltet på et middels stort tettsted». Hun kom fra et sted det ikke var naturlig «å knytte nevene fra.» Et sted der foreldrene jobbet på Statoil og i kommunen. De hadde ordinære inntekter og rekkehus. Slik vokste mange barn opp på 80- og 90-tallet i Norge, etter flere tiår med reformer for å fjerne fattigdom og løfte arbeiderklassen. Det var skapt et samfunn der arbeiderklassens barn skulle få mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre.
Alltid med «en viss ambivalens»
