Kvinners avgjørende rolle i teologihistorien

Mine lærebøker fremstilte avgjørende vedtak i lærespørsmål som resultat av teologiske diskusjoner mellom menn. Det er i beste fall et teologisk tunnelsyn. Vi lærte at gresk filosofi betød mye for hvordan teologene formulerte seg, men vi lærte lite om hvordan hele teologi- og kirkehistorien er preget av samtidens kultur og politikk. Når teologihistorien skrives slik, er det lett å overse at nåtidig teologi alltid er del av en samtidig kontekst. Det gjelder enten den kaller seg konservativ, liberal eller radikal. Kirkens lære ble aldri til i et lukket, kirkelig rom. Det noen kaller «klassisk kristendom» ble til i vekselvirkning mellom politikk, teologi og kirkemakt. Den var det som i dag bli kalt «politisert» eller «politisk korrekt»:

- Den nikenske trosbekjennelse (år 325) ble til under sterkt press fra keiser Konstantin. Hans program for Romerriket var én Gud, én kirke og én keiser. Kirkelig uenighet forstyrret politisk stabilitet. I Nikea foreslo hans hoffbiskop at ordet «homousios» - «samme vesen» kunne brukes til å beskrive forholdet mellom Faderen og Sønnen. Finurligheter i gresk språk og politisk press gjorde at forsamlingen kom til enighet. Kirker som ikke fulgte vedtaket måtte finne sin plass utenfor Romerriket, bortenfor keiserens makt. (Da keiseren senere viste sympati for taperens synspunkt, møtte han høylytt protest fra biskopen i Alexandria. Keiseren sendte han i eksil til Trier i Tyskland. Han begrunnet det med at biskopen forsøkte å hindre korneksport fra Egypt til Konstantinopel).

Teologisk kyndige kvinner var avgjørende for majoriteten av verdens kirker har dogmer og lære som er gyldige i dag: