Jødisk stat – for hvem?

'Dette er et definerende øyeblikk for staten Israel', sa stats­minister Benjamin Netanyahu da nasjonalforsamlingen Knesset forrige uke med 62 mot 55 stemmer vedtok en lov om Israel som jødisk nasjonalstat.
De arabiske parlamentsmedlemmene rev i stykker lovteksten i protest etter at loven var vedtatt. De hevder at Israel med dette har lovfestet diskriminering og ­betegner loven som rasistisk. Den bidrar også til å skape motsetninger mellom Israel og jøder i utlandet.

– Det finnes ikke noen tvil om det faktum at Israel er en jødisk stat. Hvorfor skal det vedtas på nytt i en ny lov? skriver tidligere­ utenriksminister og Likud-­medlem Moshe Arens, i den israelske avisen Haaretz. Han mener det er gode grunner nettopp for å la være å vedta denne loven, fordi det kan skade det han betegner som noe av det beste Israel har oppnådd: Et samfunn der arabere og jøder lever sammen i fred.

Araberne.
De arabiske ­politikerne i Israel reagerer særlig på paragrafen som sier at jødene­ har en unik rett til ­nasjonal selvbestemmelse i ­Israel, uten å nevne noen slik rett for andre. Loven slår videre fast at det udelte­ Jerusalem er Israels hovedstad, og at det eneste ­offisielle språket er hebraisk. Til nå har også arabisk vært det, nå reduseres det til et språk med «spesiell status». Loven sier også at staten skal utvikle jødisk ­bosetting, men nevner ikke ­andre f­olkegruppers bosetting.
Lovforslaget ble lagt fram i 2011 av Avi Dichter fra partiet Kadima. Da loven ble vedtatt, sa han at hensikten er «å hindre selv den minste tanke eller forsøk på å omforme Israel til et land av alle sine borgere». Han la til at araberne kan leve i landet som en nasjonal minoritet med ­individuelle rettigheter, men ikke med rettigheter i kraft av å være en minoritet.