Jeg forteller, altså er jeg
Sagt litt brutalt: Du blir ikke et litterært geni av å få kreft. Noen av de fineste diktene vi har, er skrevet av poeter i krise. Men det motsatte er det sjelden å se – at man plutselig blir en stor poet fordi man opplever en krise.
BEHOV: Det florerer av fortellinger om alvorlig sykdom og død både i redaktørstyrte medier, på sosiale plattformer, i litteratur og film. Mennesker har behov for å fortelle, og de gjør det, skriver gjestekommentator Aud Irene Svartvasmo.
Stian Lysberg Solum
En fin ting ved å være prest, er historiene jeg får lytte til. Det er blitt mange gjennom årene. På sykehuset skapes fortellinger ved senger og i samtalerom. Fra stolen min får jeg lytte og bidra til å hjelpe dem frem. Ved å fortelle får pasienter og pårørende anledning til å bli subjekter i det som hender med dem, og bryte ut av objektiviseringen som kan skje i forbindelse med behandling. Når vi forteller forsøker vi bevisst eller ubevisst å skape sammenheng der det har oppstått brudd, og rydde i kaoset som følger av det som har hendt. Det fantes allerede en fortelling. Den hadde en fortid, en nåtid og en tenkt fremtid. Nå må den skrives om.
Offentlige fortellinger om sykdom
I 1994 kom første utgave av Arthur W Franks bok «The Wounded Storyteller», Den sårede historieforteller. Som tittelen sier, sprang boka ut av forfatterens personlige erfaringer av sykdom: Et behov for å fortelle sin historie og lytte til andres. Boka er stadig lesverdig, men særlig forordet han skrev tjue år senere til en ny utgave av boken, fanget min oppmerksomhet. Der blir det tydelig hvor mye verden har forandret seg siden første utgave. Nå tar vi med en helt annen selvfølgelighet eierskap til fortellingene våre. Til og med pasientjournalen, helsevesenets historie om oss, er i prinsippet vår egen. Mange flytter også fortellingen sin ut i offentligheten.
Bestill abonnement her
KJØP
