I Norge bør kirkene fremsnakke hverandre
Kirkesplittelser har svært ofte handlet om blandingen av teologi og politikk. I stedet for å være opptatt av splittelser og forskjeller, bør vi glede oss over troens mangfold.
STRID: Bak stridene i Gravkirken i Jerusalem ligger kirkesplittelsene som begynte i år 431. Gjensidig læring beriker opplevelsen av hva det er å være kristen, skriver gjestekommentator Trond Bakkevig.
Greg Marinovich
Sammen med fransiskanske munker og katolske pilegrimer gikk jeg en bønnevandring gjennom Gravkirken i Jerusalem. Prosesjonen passerte på baksiden av det store, gresk-ortodokse kirkerommet, gjennom et armensk kirkerom til Sankta Helenas kapell. Der fant hun angivelig, i år 326, restene etter Kristi kors. Deretter fortsatte vi opp til Golgata. Prosesjonen ble avsluttet med nattverd i det katolske kapellet. Munker og pilegrimer er del av en kirke der troende fra alle verdens kanter kan forenes i liturgi og tonespråk. De sang og ba på latin.
Den dagen hadde jeg satt meg på en benk for å se livet som utfolder seg i Gravkirken. Store og mange grupper fikk trådløs forklaring fra guiden på det de så – stenen hvor Jesus angivelig ble vasket etter at han ble tatt ned fra korset før han ble lagt i graven, Golgatahøyden der korset sto, og graven – der en streng gresk-ortodoks munk holdt orden på den lange køen. Noen kom enkeltvis for å se eller be, kanskje begge deler. Blant disse var kvinner med hijab. De tente lys. Var de muslimer eller kristne?
Prester, munker og nonner i ulike gevanter gikk gjennom folkemengden, noen som guider, andre for å utføre sine daglige gjøremål. De gresk-ortodokse har kontroll over de viktigste stedene, mens katolikkene, ved fransiskanerne, og Den armenske kirke har sine altere og samlingssteder. Kopterne og syrerne har mindre flater, mens etiopierne har kontroll over en annen del av kirken.
