Hvem skal fortelle oss at vi bygger en katedral?
Det er ikke den livssynsåpne innstillingen vi har til brukere og ansatte som truer de diakonale institusjonenes selvforståelse. Det er det faktum at det snart ikke er noen igjen som kan sette det som gjøres i praksis inn i en større ramme.
«Den implisitte diakonien er i stor grad ubevisst hos de som jobber i sykehuset. Men pasienter gir ofte uttrykk for en opplevelse av at det sitter noe godt i veggene. Er det en diakonal ånd som fornemmes?», skriver Aud Irene Svartvasmo.
Adrian Nielsen
Da jeg begynte som sykehusprest på Diakonhjemmet for 25 år siden var ikke begrepet livssynsåpen funnet opp ennå. Samfunnet var også mer homogent, ikke minst på vestkanten i Oslo. Var det også derfor sykehuset den gang var mer frimodig når det gjaldt å markere sin diakonale profil? Det er i alle fall uomtvistelig at den kirkelige tilknytningen med årene er tonet betydelig ned. Stillingsannonsene er et godt barometer på det, også hos oss. Der opplyses det nå kun at vi er et ideelt diakonalt aksjeselskap eid av Diakonhjemmet Stiftelse. Den eksplisitte diakonien som sykehuseier står for, er implisitt for de fleste andre.
Livssynsåpen diakoni
Jeg leser Sturla Stålsetts utmerkede argumentasjon for livssynsåpen diakoni i VL 27. august og nikker til det meste: « … som livssynsåpen virkeliggjør diakonien sin dypeste begrunnelse: troen på en Gud som er virksom i hver god gjerning, og som ikke gjør forskjell på folk.»
