Gjør som pinsevennene!

Den lutherske lav- og frikirkeligheten må tenke nytt og kan lære mye pinsevennenes organisering.

l
«Nylig deltok jeg på pinsebevegelsens årlige lederkonferanse (LED), og ble imponert over det jeg så. Pinsebevegelsen har klart å samle et bredt spekter av tradisjoner og teologiske uttrykk», det skriver Karl-Johan Kjøde i denne gjestekommentaren
Publisert Sist oppdatert

Nylig deltok jeg på Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse (LED), og ble imponert over det jeg så. Pinsebevegelsen har klart å samle et bredt spekter av tradisjoner og teologiske uttrykk – fra trosbevegelse til høyst tradisjonelle pinseforsamlinger og nå også metodistmenigheter – men fremstår mer samlet og visjonær enn noen gang. Til tross for deres kongregasjonalistiske kirkeordning, preget av stor lokal autonomi, viser de en enhet og målrettethet som gir dem kraft til å møte samtidens utfordringer og kallet til etterfølgelse av Jesus.

Spille hverandre gode

Sammenlignet med Pinsebevegelsen fremstår den lutherske lav- og frikirkeligheten i Norge som et lag med seksåringer på sin første fotballtrening der alle løper etter ballen uten å spille hverandre gode. Gitt denne delen av kirkeligheten sin historiske størrelse og posisjon i Norge, så er potensialet betydelig, men da må de først finne sammen på treningsfeltet og bli samspilt.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP