For en ny indremisjon
Kirka bør skyve de vante stridighetene til side og stille det store spørsmålet: Er det mulig å disponere ressurser og arbeidsoppgaver bedre enn i dag?
– På mange måter står Den norske kirke i Oslo overfor et valg om å være folkekirke eller trossamfunn. I dag er den både og, hverken eller, litt av begge deler, skriver Åste Dokka. Her et mulig framtidsscenario i Margaretakirken i Maridalen.
Erlend Berge
Forrige uke var den britiske biskopen Ric Thorpe i Oslo. Han snakket med biskopene i Den norske kirke og tok del i et arrangement i regi av Norges kristne råd, Det Norske Misjonsselskap og MF vitenskapelig høyskole. Thorpe er leder for en fornyelse i Church of England, der allerede eksisterende menigheter etablerer avleggere og slik bidrar til kirkelig vekst. Han var invitert for å inspirere til liknende fortjeneste her hjemme.
Hvis det skulle være noen tvil: Tallene til Church of England ser langt verre ut enn Den norske kirkes. Under femten prosent av barna døpes, kirker selges og bare tolv prosent oppgir å være medlem. Ja, hvis tendensene fortsetter finnes det knapt noen kristne konfesjoner igjen i landet om søtti år. Alt som er offentlig finansiert i Storbritannia er lutfattig, og det gjelder også for kirka. Men det hjelper selvsagt ikke at befolkningen er vel så sekularisert som i Norge.
Alt dette er gjenkjennelig for en nordmann. De fleste kirketallene synker, og har gjort det over tid. I Oslo er tallene spesielt lave, noe som både handler om innvandrerandel og sekulariserte nordmenn. I tillegg bevilger Oslo kommune mindre penger til kirka enn de andre store byene i landet.
