Finnes det en ‘vellykket pilegrim’?

Signalene er klare, sider preget av yppige planter dekorative blomster på høyverdig papir, fargerike stilleben med velsignelser, slageren er Laudato Si (Ære være deg), som her – om jeg leser sammenhengen riktig – betyr noe i nærheten av «ære være fred, ro og velvære». Førstesiden prydes av en perfekt, blond kvinne i ­rutete vandreskjorte. Det handler om å være underveis, mer enn å komme noe sted. Det handler om sunnhet og et deilig liv i samspill mellom seg selv og seg selv. Sunn og behagelig livsstil sett i lys av fire, store religioner er også med, men kristendommens spiritualitet har vært litt problematisk for redaksjonen – den ser så defini­tivt i en helt annen retning og passer ikke inn i det finmaskede salgsmønsteret hvor problemer er bannlyst.

For store til å bære. I aviser og kulørt presse på dyrt papir ­møter pilegrimen oss for ­tiden – et menneske i litt gammelt sportsutstyr, med sekk med J­akob-merket musling på, en stav av det større slaget og bredt smil i solbrent ansikt. Og jeg tenker – hvordan så pilegrimene ut den gangen det overhodet ikke var presse? Da en gikk fordi syndene var for store til å bære og man hadde glemt Jakob–knappen ­(pilegrimssymbolet) hjemme?­ Jeg aner at de gikk disse hundreder av kilometer for å komme­ i «mål» med børa, fikk lagt den ned ved et alter eller en helgen­grav eller på et hellig sted. ­Ydmykt og stillfarende. Mange har det sånn, fremdeles.

Ha noe å gå til. Nå har ikke ­religionen noe enerett til ordet «pilegrim», det betyr en reis­ende, en som reiser. Men likevel, i vår kulturkrets er ordet knyttet til botsgang, lengselen etter det hellige og steder hvor troen er så sterk og forpliktende­ at den sitter i veggene, enn si landskapet rundt. Jeg lever godt med definisjonen av en pilegrim som en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Når det gjelder ­pilegrimsvandring, hører jeg med blant den upopulære halvdelen, som mener at en pilegrim må ha noe å gå til. Turistforeningen får ta seg av resten.