Exit fattigdom

«Gud bevare din utgang og din inngang», heter det i dåpsliturgien til Den norske kirke. Kanskje trenger karakterene i NRK-serien Exit denne bønnen over livet mer enn noen.

Det er ikke sikkert at inngangen til livet heller var den beste for finansmennene som serieskaper Øystein Karlsen skildrer. I alle fall ser ferden mot utgangen heller trist ut. Familier med dype sår. Rusmisbruk. Hevngjerrige ekskoner. Forhør hos Økokrim. Ensomheten i å vite at du får alt du peker på, men mangler tilknytning og gjensidig, frivillig kjærlighet. Bak det hele ligger et bedrageri som har gitt stor uttelling, men som alltid har skyggen over seg: En fare for å bli avslørt – likevel.

Opplysningsjobb

Skuespiller Agnes Kittelsen antydet i TV-programmet Lindmo at hun tror serien kan gjøre en viktig opplysningsjobb. Selv var hun mest sjokkert over hvor vanlig det er å holde store summer unna skattlegging og sørge for at de blir plassert i såkalte skatteparadiser. «Dette er mennesker som har absolutt mest, men som bidrar absolutt minst i forhold til hva de har», sa Kittelsen.

Regissør Øystein Karlsen synes ikke det er rart at folk prøver å gjøre det de kan for å slippe unna skatt. «Det at det er lagt til rette for det på en så stor måte, det sjokkerer meg litt», sa han. Karlsen viste til at du får mindre straff for å hvitvaske én milliard kroner enn om du raner et postkontor for 50.000 kroner.

Mange begrunner bruken av skatteparadiser med at «alle andre» gjør det samme, og at en virksomhet som lar være, taper i konkurransen. Professor Guttorm Schjelderup leder Norsk senter for skattlegging ved Norges Handelshøyskole. Han understreker i NHH Bulletin at brukere av skatteparadiser som hevder at de ikke gjør noe galt, likevel legitimerer og understøtter et system som har store skadevirkninger for samfunnet.

Skatteparadisenes forretningsmodell er å skjule informasjon – om eierskap og om pengestrømmer. At informasjonen er skjult, gjør det vanskelig å vite hva som er innenfor loven og langt på utsiden av den. Økonomisk kriminalitet, korrupsjon, miljøødeleggelser, ulykker – alt blir vanskeligere å spore tilbake til noen som er ansvarlig.

Skatt og filantropi

For litt over to år siden ble historikeren Rutger Bregman en sensasjon under World Economic Forum i Davos. I en paneldebatt begynte han med å si at han syntes det var en ganske forvirrende opplevelse å være der. Han sa at 1.500 private jetfly hadde flydd deltakerne inn der for å høre Sir David Attenborough snakke om hvordan vi ødelegger planeten.

«Jeg hører folk snakke om deltakelse og rettferdighet, likhet og transparens, men nesten ingen reiser det virkelige spørsmålet, om skatteunngåelse. Om at de rike ikke betaler sin rettferdige andel. Det føles som jeg er på en konferanse for brannslokning, og ingen får lov til å snakke om vann. Dette er ikke rakettforskning. Vi kan snakke lenge om disse filantropiske programmene, vi kan invitere Bono enda en gang til over hit, men kom igjen: Vi må snakke om skatt. Skatt, skatt, skatt.»

Garantert inntekt

På dette tidspunktet hadde Bregman året før, i 2017, kommet ut med boken Utopia for realister. Der argumenterer han for hvorfor en garantert basisinntekt kan få slutt på fattigdom. Bregman mener det kan løses gjennom det han kaller negativ inntektsskatt. De som tjener bra, betaler skatt. Men hvis du har en økonomi som går i minus, betaler skatteetaten penger til deg i form av en basisinntekt.

Skal stater bare dele ut penger til folk? Vil det gå bra? Bregman viser i sin TED-talk om samme tema til den britiske statsministeren Margaret Thatcher. Hun pleide å si at fattigdom handler om å mangle karakterstyrke. Bregman mener derimot at fattigdom ikke er å mangle karakterstyrke, men å mangle cash.

Han refererer til forskning som viser at mennesker som er fattige tar dårlige avgjørelser, ikke fordi de er dumme, men fordi de mangler penger. Har du nok mat og det du ellers trenger, har du sannsynligvis bedre mental båndbredde til å gjøre kloke valg med det du har. Har du noe fra før, er det lettere å skaffe mer, enn om du har ingenting. Ingenting gir verken god rente eller sikkerhet for lån.

Bregman synes det er tid for å slutte å betale bistandsarbeidere som reiser til fattige land for å drive utviklingsprosjekter. I stedet kan de fattige få pengene i lomma selv, kjøpe seg mat og det de trenger.

Den motsatte velferdsstaten

Er det urettferdig overfor dem som tjener penger å bare gi andre en inntekt? Bregman mener at dagens velferdsstat tjener best de velstående. Den bygger på en tanke om at velferden blir skapt på toppen. Men i virkeligheten suger toppen penger ut av menneskene på bunnen, de som gjør jobben som holder samfunnet oppe: Lavtlønte søppelkjørere, sykepleiere og renholdsarbeidere.

«Folkene som får de største utbetalingene er ikke de nederst på stigen, men helt på toppen. Likevel går deres farlige avhengighet av andre forbi usett. Nesten ingen snakker om det. Selv for politikere på venstresiden er dette et ikke-tema», skriver Bregman i en artikkel hos The Guardian, der han utdyper sitt syn.

Drivkraften

Bregman mener at både venstresiden og høyresiden i politikken sitter fast i forståelsen av at fattigdom handler om en svakhet hos enkeltmennesker som har lite å rutte med. Han understreker at en inntektsgaranti ikke bare er en bra ting å gjøre for å få folk ut av fattigdom, men økonomisk sett er lønnsomt.

Etter å ha sett Exit fikk jeg selv i hodet bilder fra Peter Jacksons Hobbiten-filmer der dragen Smaug har blitt helt fanget av pengenes tiltrekningskraft. Kanskje er det ikke et Utopia det Bregman tar til orde for. Kanskje har vi for lenge vært tiltrukket av pengene, av frykt for å ha for lite. Hvis alle er garantert nok, kan pengene miste noe av sin mest destruktive kraft. Kanskje koster det oss ikke så mye å prøve det ut.

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.