En hyllest til bedehuset

Som 13-åring fikk jeg en nøkkel til bedehuset. Innenfor dørene fant jeg det lille lys jeg har.

Bedehus
BEDEHUS: – Det finnes mange historier fra bedehusene. Noen av dem handler om skyld og skam. Men for meg var bedehuset stedet jeg fikk utfolde meg, skriver kulturredaktør Thomas Espevik. Bildet er hentet fra Erlend Berges fotobok «Sjå, eg kjem snart».
Thomas Espevik Kulturredaktør
Publisert Sist oppdatert

«Du skal ikke kjøre mange mil på en norsk landevei før de dukker opp som gjenglemte pappesker i grøftekantene bortover – stygge, små forsamlingslokaler bygget for å huse gårsdagens vekkelser. Men hvis du en gang har levd på innsiden av et sånt hus, ser du ikke takpapp og flassende husmorvinduer; du ser tilhørighet og hjemlig varme». (Oppstandelse, Eivind Buene, 2016)

Jeg har levd på innsiden av et sånt hus. Det var riktig nok verken smått, stygt eller gjenglemt. I 1985 var det helt nytt, med en gulvflate på 13.000 kvadratmeter. Bedehuset Bethel hadde blitt til Ålgård bedehus.

I tre år hadde frivillige arbeidsgrupper på 7–8 personer lagt bak seg over 30.000 dugnadstimer. Hver gruppe hadde én dag hver, og det ble arbeidet fra mandag til fredag 17.00-21.00, og fram til 16.00 på lørdager.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

kultur kommentar kirke bedehus tro litteratur meninger