Eksperimentelle damer i musikken
Menn står i fare for å bli parkerte av kvinner med nyskaparglød.
Indierockaren St. Vincent var ei av dei kvinnelege artistane på Øya i år som viser at damene er dei mest nyskapande for tida.
Erlend Berge
KOMMENTAR: Rocken har alltid vore ein mannsbastion av dimensjonar. Gitaren har så til dei grader vore knytt til det maskuline, at han er blitt oppfatta som ei forlenging av mannskroppen. Går du på rockfestivalar, ser du ikkje så mange kvinner ved trommesettet, heller. Hilma Nikolaisen i Serena-Maneesh har vore ei synleg, skinande og nokså einsam stjerne på bassgitar.
Sjølvsagt finst kvinnene, det er berre slik at dei ikkje alltid er blitt booka til dei viktigaste konsertane. I takt med den gryande merksemda rundt dette misforholdet, har rockfestivalane, inkludert Øyafestivalen, slite med skuldingar om låg kvinnerepresentasjon på scena. Aftenposten har vore på banen med sine oppteljingar av kvinnelege og mannlege artistar, ein årviss sjanger som har vore både føreseieleg og nødvendig.
Medusa i gummi. På Øyafestivalen i år slår det meg at det er nettopp damene – i år er det fleire av dei – som står for dei mest innovative og nyskapande innslaga. Her kjem vi sjølvsagt ikkje utanom islandske Björk, som entra den største scena i Middelalderparken med Medusa-drakt i gummi. Medusa var i gresk mytologi eit monster som kunne forvandle menneske til stein med berre eit blikk. Håret hennar bestod av giftige, levande slangar. Björk lét dei svarte slangane slynge seg rundt kroppen i staden – i tillegg hadde ho stor, blå parykk – og i motsetning til Medusa var ho meir oppteken av å sjå mennesket i relasjon til geologien, ikkje å gjere det til stein.
Bestill abonnement her
KJØP