Du opplevde Holocaust. Jeg er glad du slipper å oppleve det som skjer nå

Kjære farfar, jeg skulle ønske du var her så jeg kunne snakket med deg. I arbeidet med ungdommens ytringsfrihetsråd har jeg vært i en samtale med elever på videregående skole. Jeg snakket om mitt første møte med min egen stemme. Naturlig nok snakket jeg om deg. Jeg fortalte om femtenårsdagen min – den jeg tilbragte i sofaen på Høvik med deg og farmor.

Dagen jeg ble 15 år

Den dagen hadde jeg ventet på lenge. Jeg hadde tidligere blitt fortalt at jeg var for ung til å ta imot opplevelsene du selv hadde som 15-åring. Jeg fortalte at jeg vokste opp med viten om at jeg hadde en farfar som hadde gått gjennom det utenkelige. At du hadde opplevd «helvete på jord». Men for meg var du først og fremst farfar. En farfar som fortalte meg hvor viktig det var å spise fem frukter om dagen. En som ba meg ta på meg sokker hver gang jeg var barbeint. Jeg fortalte også hvordan du responderte hver gang jeg prøvde å spørre deg om Holocaust. Du pleide å svare at jeg var for ung, men at jeg skulle få høre mer etter at jeg ble 15 år.