Det folk vil ha

Både Økland, Moxnes og Fretheim gir meg rett i at tellekantsystemet har endret akademia og satt opp nye målestokker for hva som er viktigst i et forskerliv. Økland sier endog at systemet er kontraproduktivt for formidling og kreativitet. Moxnes, Fretheim, Leer-Salvesen og Elstad peker på fagmiljøer og enkeltpersoner som tross dette er opptatte av kirka og publiserer utenfor tellekantene. Med andre ord er vi relativt enige, det er bare det at svarene vektlegger de gode unntakene, mens jeg vektlegger hva systemet i seg selv skaper. At de henvendte teologene formidler, er strålende, men de gjør det som unntak og idealisme, uten insentiver i systemet. Det er et problem, spesielt når nye generasjoner forskere skal formes og velges til eller fra.

Jorunn Øklands svar på Verdidebatt er det mest interessante. Jeg vil kommentere deler av det. Er teologi og dogmatikk det samme? Nei. Men uten dogmatikken som en del av helheten, kunne de andre teologiske disiplinene like gjerne vært religionsvitenskapelige. Religionsvitenskapen kan vi lære mye av, men den mangler teologiens forpliktelse overfor kirka og kirkefolk.

Hvem skriver teologiske forskere for? Trass i ny tverrfaglighet: For svært begrensede grupper, på bekostning av bredden. Teologien er nå så fragmentert at en fagartikkel ikke henvender seg til enhver teolog, ikke engang enhver phd eller enhver nytestamentler, men til verdens få eksperter på marxistisk redaksjonskritikk av apokryfer fra 300-tallet. For en forsker må ligge i front, i toppen, og slik skapes veldig mange isolerte topper og fronter, utilgjengelige for vanlige klatrere. Dermed har den brede teologiske offentligheten smuldret opp.