Desperat ortodoksi

Det nye grenseforsvaret for kristen tro er et uttrykk for sorgen over en hel virkelighet som er i ferd med å gå tapt.

Illustrasjon: Christian Bloom
Publisert Sist oppdatert

Jeg har de siste åra sett en endring i meg selv og andre jeg har hatt vansker med å forstå. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror det har skjedd noe med de kirkelige diskusjonene våre.

En ny glød, noen overraskende posisjoner, og grensedragninger der det før var åpent landskap. Det ferskeste eksempelet er debatten knyttet til den livssynsåpne gravferden i Sagene kirke nå i november. De stemmene som syntes det var en fin ting at kirka kan romme også det ikke-bekjennende, var overraskende få og lavmælte. Selv merket jeg at det steg en protest i meg mot gravferden, en protest som jeg ikke er sikker på om jeg hadde kjent for noen år siden.

Plutselig har jeg blitt mer konservativ enn jeg trodde jeg var. Eller – konservativ er ikke det riktige ordet. For dette handler i liten grad om teologi, der har jeg flyttet meg lite. Det handler mer om graden av romslighet. Det handler om en ny konfesjonell bevissthet, der jeg har blitt mer opptatt av å trekke grensene mellom det kristelige og verden for øvrig. Det handler ikke om hva jeg mener, men hvor skarpt jeg mener det, om viljen til ortodoksi, å holde en rett lære fram. Der jeg før var opptatt av å kommunisere ut til verden at det ikke er så stor forskjell på kristne og andre, tenker jeg nå mer på hva som er særegent kristent.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP