Den stille, nasjonale valkampen viser ei sunn utvikling
I korridorane på Stortinget murrar representantar og rådgjevarar om at årets valkamp har vore så stille og sprikande. Det er fordi den meir enn nokon gong skjer lokalt, og det bør vi gle oss over.
PARTILEIAR: SVs Kirsti Bergstø, dei andre partileiarane og nasjonale politikarane har hatt ei mindre viktig rolle i årets valkamp enn det vi tidlegare har vore vane med. Det er bra, skriv kommentator Emil André Erstad.
Stian Lysberg Solum
For mange av ringrevane i den politiske manesjen er det knytt heilt spesielle forventningar til korleis ein valkamp skal sjå ut. Til dømes skal den handle om nokre få, utvalde tema som partia gjennom hardt arbeid klarar å sette på dagsorden i symbiose med dei største media. Den skal gjerne overskygge det meste anna, og for dei fleste i sentrale posisjonar betyr det jobbing i alle døgerets vakne timar.
Det har sjeldan vore stor forskjell på ein kommune- og fylkestingsvalskamp eller valkampane før stortingsval. Begge delar har i stor grad vore prega av nasjonale saker.
Dermed er det kommune- og fylkespolitikarane som har tapt merksemdskampen.
