Alt det som skinner

Å være prest i desember er å holde sammen så mange ting på en gang at jeg av og til lurer på om det er mulig. Å være prest er å holde sammen mange ting på en gang. Men i gravferd, skolegudstjenester, juleandakter, bryllup og julekonserter fortsetter jeg å synge med på den samme salmen; Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Aldri forstummer tonen fra himmelen.

Om dagen har jeg usedvanlig mange gravferd og bruker så å si all min tid på å holde sammen liv og død, sorg og takknemlighet, ensomhet og fellesskap, savn og fremtidshåp, mørke og lys. Jeg synger «Deilig er jorden» hver dag, og prøve å fortolke det som skjer når ivrige elever synger det første verset med full hals og så mange sørgende velger akkurat den salmen når de tar avskjed med sine kjære. For jeg kjenner det i kroppen når vi – få eller mange – stemmer i «Deilig er jorden» disse desemberdagene. Men hvordan går det an å synge disse ordene når vi opplever tap, sorg og savn? Kan vi si at jorden er deilig når sykdommer rammer så hardt, når så mange mennesker lever i fattigdom og verdens kriger knuser liv og fremtid? Det er et spørsmål alle kristne bør stille seg.

Klage og protest