Å leve ved en vulkan

I disse tider hvor president Donald Trump daglig blamerer seg selv på Twitter, er det kanskje på sin plass å vie litt oppmerksomhet til Twitter-meldingen som forgjengeren Barack Obama sendte for to uker siden:
«John McCain is an American hero & one of the bravest fighters I've ever known. Cancer doesnt know what it's up against. Give it hell, John».
Obamas melding er blitt en snakkis. Vi skjønner hva han prøver å si. Mange av oss ordlegger oss omtrent på samme måte. Og alle håper det går slik Obama tror.
Likevel blir det feil. Det blir feil for de fleste som har eller har hatt kreft.
Dermed blir det feil for utrolig mange. For fire av ti nordmenn kommer til å få kreft i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.

Tapere. Hvorfor det er misvisende å snakke om kreft som en krig som kan vinnes, skal jeg komme tilbake til. Det handler om mer enn at retorikken framstiller de som dør som tapere.
Men først: Bare dager etter at han ble diagnostisert med kreft, reiste den 81 år gamle senatoren John McCain over 300 mil til Washington, der hans stemme ble avgjørende i president Trumps kamp for å ta opp igjen debatten om å bygge ned helseforsikringen Obamacare.
Men bare noen dager senere snudde McCain og stemte mot et konkret forslag fra Trump og sitt eget parti. Han ville ikke være med på å frata 30 millioner amerikanere helseforsikringen som ble innført av hans egen rival, Barack Obama, under presidentvalget i 2008.
Når Obama skriver at McCain er en sann helt, har han de fleste amerikanere med seg. Kanskje unntatt dagens president, som under valgkampen uttalte at McCain ikke er noen helt, for helter blir ikke tatt til fange.
McCain var pilot i et bombefly da han ble skutt ned under Vietnamkrigen. Han brakk begge beina og ble torturert i fangenskap. Etter seks år som krigsfange i Nord-Vietnam ble han tilbudt amnesti. McCain avslo å bli satt fri dersom medfangene hans ikke ble løslatt samtidig.
Etter dette, ble torturen enda mer intens. Så ja, John McCain vet et og annet om det å kjempe.
Men kreft er ingen krig. Det finnes ingen ytre fiende. Det er ens egen kropp som gjør opprør.

Besvergelse. Kanskje er ikke språk så viktig, tenker du. Vi forstår jo de velmente intensjonene når noen prøver å si noe støttende.
Men språk er viktig. For en som går på cellegift, strålebehandling eller venter på operasjon, er det nærliggende å oppfatte andres besvergelser om at krigen skal vinnes mer som et forsøk på å overbevise seg selv - enn et forsøk på å ta inn over seg den fysiske og følelsesmessige virkeligheten som den kreftrammede befinner seg i.
Og når vi snakker om språk: I boka «Faen ta skjebnen» beskriver John Green sitt arbeid med kreftsyk ungdom. Hans budskap er at et kort liv kan være et godt liv. Det er ikke slik at du har vunnet her i livet, selv om du blir 90 år, påpeker han.