Hurra for 17. mai!

Som vanlig tok jeg T-banen fra Bogerud til Vårt Lands redaksjon i Oslo sentrum i morges. Like ved holdeplassen kom en jente på seks-syv år gående mot meg. Hun var av asiatisk slekt, kledd i bunad og med et strålende smil. I hånden hadde hun et norsk flagg.

Bunaden skaper klasseskiller, sier en prest på Oslos østkant til Vårt Land. Ja, en bunad kan være kjempedyr. Men med tanke på at en bunad til 40.000 kroner kanskje brukes i 40 eller 80 år – de går gjerne i arv – får man ikke et billigere stasplagg her i landet. Og den lille jenta jeg traff på vei til T-banen, hadde kanskje på seg en råbillig bunad sydd i hjemlandet og kjøpt i en av billigkleskjedene; hun var like stolt for det. Bunadstradisjonen skapte for henne ikke forskjeller, men inkluderte henne i fellesskapet.

For oss som bor på Oslos østkant er ikke dette et uvanlig syn. Vi har sett det i mange år, hvordan feiringen av Norge har en integrerende funksjon. 17. mai oppleves som en stor dag for mange av mine naboer som har flyttet hit fra andre land. Jeg har møtt dem når barnehagene går i tog i området, med foreldrene som stolte tilskuere. Jeg har sett dem hvert år når skolebarna strømmer oppover Karl Johan mot Slottet. Det mangfoldige og fargerike fellesskapet samler seg rundt gleden over landet og friheten. 17. mai skaper større tilhørighet, ikke distanse.

Som Per Fugelli skriver i Aftenposten: «17. mai på Grønland i Oslo er et vilt og vakkert mangfold. Her bor, arbeider, elsker og leker 23.212 mennesker fra 119 nasjoner i bydel Gamle Oslo. Her kommer Tøyen skole marsjerende. En flott jente med bestemor i Mogadishu bærer fanen. Barna i musikkorpset er like fargerike som blomsterbedet med tulipan karamell. Norske flagg smeller i vinden, og de synger at det lauvast i li. 17. mai på Grønland er burka og bunad, gull og sølje, silke og vadmel. Jeg får lyst til å rope tre ganger hurra for annerledesheten. Men så oppdager jeg at vi er av samme stoff.»

I fjor gikk debatten høyt i norske og svenske medier etter at den svenske journalisten Henrik Arnstad skrev uhyre kritisk om norsk nasjonalisme og linken til Anders Behring Breivik og fascismen. Det var greit å ta den debatten, der Arnstad til slutt – etter min mening – ble stående igjen som uinformert og avkledd. Jeg opplever ikke norsk nasjonalisme som ekskluderende, tvert imot. At noen kan ha opplevd dette annerledes, i spesielle situasjoner, er jeg åpen for. Men jeg kan ikke se at vi med noen rett kan ty til generalisering der nasjonalisme og nasjonalfølelse blir stående som symboler for alt som ondt er. Det blir skivebom.

Symbolene er i det hele fremtredende i forbindelse med nasjonen og nasjonaldagen. Fortsatt står monarkiet knallsterkt, som to ferske meningsmålinger viser. Noen mener at selv om det skulle være færre som ønsker å beholde monarkiet nå enn for noen år siden, vil en eventuell overgang til en annen styreform skje som en følge av en oppløsning av kongehuset innenfra, ikke som resultat av et folkelig press. Vi samler oss om kongehuset, selv om vi kanskje i prinsippet ønsker en republikk. Og vi samler oss om nasjonens kristne grunnlag og tradisjon, selv om vi erkjenner at Norge er et pluralistisk samfunn hva livssyn angår. I de nasjonalsangene vi fortsatt synger – de er ikke så mange – er Gud med: Gud signe vårt dyre fedreland, Fagert er landet Gud oss gav, Gud sign vår konge god – selv om Gud ikke dukker opp før i syvende vers av Ja, vi elsker dette landet.

Hurra for 17. mai – og Ja, vi elsker dette landet. De fleste av oss. Et land som har sine feil og mangler og som vi ikke skal drukne i nasjonalromantikk og føleri. Et land der nasjonaldagen og 17. mai-feiringen bidrar til å gi oss verdier og identitet. Det trenger vi.

[ Diskutér på verdidebatt.no ]