Nostalgiske julestemninger

Det er noe som ikke stemmer når julen handler om å se frem til at den er over. At gaveutvekslingen går i balanse, at en ikke «skylder» noen noe etterpå. Når utilstrekkeligheten ligger som en grumsete tåke i sinnet.

Nærvær på nettet er blitt en nødvendighet. Det ubehagelige er at det også truer nærværet der vi er. Det behøver ikke være enten eller, men kanskje vi kan bli mer bevisste på hvor vi har oppmerksomheten?

Lukt og minner

Filosofen Heraklit sa at vi kan ikke gå ned i samme elv to ganger. Med andre ord kan vi ikke oppleve julen på samme måte hver gang. Derimot kan vi sikre oss at vi er til stede. At vi er med hverandre underveis.

Jul er også duften av ribbe, julekaker og gløgg. Vi opplever stadig at lukt aktiverer minner, vi kan for eksempel gå i en oppgang i en eldre blokk og være tilbake i barndommen da nettopp denne lukten var oppgangen til en grandtante vi besøkte. Også uroen en kjente som barn, kan oppleves som voksen.

Forandring uroer oss. Alkohol, samlivsbrudd og aldring; ansiktene, kropp og stemmeleie får nye uttrykk. Det er et nærvær av det ukjente i det kjente. Den voksende erkjennelse av at livet er forgjengelig.

LES OGSÅ: Rigmor (80) blir ikke vant til den tomme kjøkkenstolen

Den tunge gleden

Vi lengter etter gleden og synger om den. Men det vanskelige med gleden, er at den også er knyttet til livssmerten. Det er når en er blitt såret, fordi det vonde skjedde når vi var i glad forventning og minst ventet det, at vi beskytter oss mot å føle, mot å ta inn det gode på nytt.

Av og til kan det hende at sorger må sørges for at gleden skal få plass igjen. Tvangsharmonisering og tvangsglede er et utvendig ritual. Skal det unngås, må vi gi rom for de sammensatte følelsene. Oppfordringen «Fake it 'til you make it» er ikke helt uklok. Den empatiske anstrengelsen kan være helt nødvendig, bare den følges opp.

I dag er det ofte skambetont å være trist. De vellykkede er glade. Det å være vellykket stråler mot oss i form av bilder og tekster på sosiale medier og gjør verden enda vanskeligere for de som ikke kan vise til det samme.

Men hva er galt med tristheten? Den har viktige verdier: Den forteller oss hva vi savner, hvem vi savner og hva som er viktig for oss. Følelser bærer med seg informasjon som vi kan gi betydning.

LES OGSÅ: For henne er julen ensomhet

Følelsenes hukommelse

Hver følelse har sin egen hukommelsesbank.

I julen synger vi, og noen går fortsatt rundt juletreet. Vi skaper nye minner og håper at også de gode minnene fra tidligere juletider kommer tilbake. For mange skjer akkurat det, for andre kommer noen glimt en nesten ikke tør holde ut. Barndommens jul var da vakker?

Hukommelse er en vanskelig, men spennende vitenskap, noen ganger husker vi det sånn det var. Andre ganger husker vi noe som ikke skjedde, men som vi frykter eller lengter etter at skulle ha skjedd.

Den historiske sannhet og den narrative (fortellingens) sannhet skiller noen ganger lag. Det er også slik at det vi husker forandrer seg.

Vi blir til i relasjon. Det er ikke én fortelling, våre liv har mange hendelser og følelser side om side. Vi lengter ofte etter vitner til våre liv. Ensomhet er også at vi ikke deler det som rører seg inni oss med andre.

[ TA VÅR JULEKVISS ]

Symbolhandlinger

Det kreves kanskje en klarere bevissthet hvis vi skal bremse noe av gjensidighetshysteriet på gavefronten? Det krever mot å by på seg selv, bli synlig med hvordan det egentlig står til. Det er ikke alltid lett å gi og ta imot følelser. Gaver kan hjelpe oss, de blir symbolhandlinger der ordene kommer til kort.

Noen ganger bærer våre gaver preg av å være identitetsmarkører, noe vi gir for å vise omverdenen hvem vi tror vi vil være. Det kan være nødvendig å se en annen dimensjon ved det å gi, å ikke forvente at alt kommer tilbake til deg, og heller kanskje ikke i akkurat den formen du har tenkt. Det betyr ikke nødvendigvis at den andre ikke bryr seg, men at vedkommende ikke evner akkurat da. Årsaken kan være økonomi, hemmeligheter vi ikke kjenner, sorg, indre lammelse eller oppmerksomt fravær i eget liv. I Forkynneren står det et visdomsord: «Kast ditt brød på vannet, lenge etter skal du finne det igjen.»

Kanskje vi må utfordre noen psykologiske hindringer. Og kanskje en ny, åpnet dør åpner en annen dør? Vi tiltrekker oss ofte det vi gir, sies det. Kan vi bryte sirkelen av materielle ­fasadesymboler og starte en ­annen sirkel?

[ LES MER FRA GRY STÅLSETT ]

Tradisjonenes tid

En av dem jeg traff på den lokale kafeen nylig, fortalte at hun har startet en ny tradisjon. Hun inviterte til pepperkaker en ettermiddag – et tilbud til naboene i oppgangen. En god handling for å glede – gi anledning til å dele liv og følelser. Så blir det kanskje varmere utvekslinger i heisen neste gang? Julen er tradisjonenes tid, men kanskje den også kan bli en anledning for flere å starte en ny tradisjon?

På den samme kafeen satte en dame på over nitti, med lua på snei, seg ned og sang for seg selv. Sangen var om at alt har sin tid, ikke vær bekymret, det går mot lysere tider.

Vi andre som satt der, ble smittet av henne – og ja, det er sant at følelser kan smitte som influensa. Kan vi ikke bruke denne julen til å smitte hverandre med det gode, og samtidig gi hverandre lov til å kjenne at livssmerten også kan være der? Kanskje gir den overlys og forteller oss om noe viktig?

Julen er sammensatt og motsetningsfylt. Den kan også være inderlig sann og vakker.