Ikke magisk, ikke realistisk
Sommerbarn forsøker å være gripende barnehjemsdrama og spesialeffekt-drevet fantasy, men porsjoneringen av fortellingen er for klisjepreget og monoton.
Barnehjemmets bestyrerinne minner om en ond Disney-dronning. Det er en krevende øvelse
å skape gode historier fra undertrykkende institusjoner, skriver vår anmelder.
Filmweb/Europafilm AS
Lyden av strenge sko mot korridorgulvet. Stille barnegråt i sovesalen, vinden som hyler utenfor. Sommerbarn tar oss til 1950-tallets Island, til en barnevernsinstitusjon i en forblåst ødemark. Her må to søsken, seksårige Eydis og den ett år yngre broren Kari bo, etter det vi antar er en dramatisk oppløsning av familien hjemme i Reykjavik.
Teknisk briljant
Den innledende bussreisen fra by til land er imponerende skildret. Takket være incentivordninger og spektakulær natur har Island har vært et attraktivt opptakssted for storslåtte Hollywood-produksjoner i to tiår, og sterk kompetanseheving blant lokale filmarbeidere er en av bieffektene. Sekvensen, som tar de to søsknene vekk fra moren og inn i et stadig mer truende og fremmed landskap, er både gripende og teknisk briljant, og skaper forventninger de øvrige 93 prosentene av filmen aldri innfrir.
