Det nærmeste jeg kommer spillegalskap er høstens soppturer. Jeg kan bli nesten som besatt – skal bare gå litt til, og så bare enda litt til, i håp om å se en oransjegul klynge kantarell lyse mot meg. Litt som en gambler bare skal satse én gang til, i håp om at da skal den store gevinsten komme.

LES OGSÅ: Er dette verdens vakreste fengsel?

Min soppgalskap begrenser seg til en ørliten del av dette store og sammensatte riket – det går mest i kantareller, piggsopp og steinsopp. Men noe av moroa på høstens skogturer er også å lete etter og filosofere litt over alle de andre soppene som finnes der ute.

Snylter eller sopprot

For soppriket er mangfoldig. Bare i Norge regner vi at vi har om lag 10.000 ulike sopparter. De fleste ser du aldri snurten av i skogen, men det betyr ikke at de er uviktige, tvert imot.

For det første: Sopp bidrar, i hyggelig kompaniskap med insekter og bakterier, til nedbrytning av alt som er dødt der ute. Det er en aldeles avgjørende viktig jobb, som sikrer resirkulering av nitrogen og karbon og alt det der.

Fordi sopp har så mange sære levesett, kan de også by på en del lure løsninger

Andre sopp er snyltere og parasitter; de ikke så nøye på om verten er død, men gyver gladelig løs på levende planter eller dyr. Vi er ikke like glad i alle disse. Fotsopp, for eksempel.

En tredje gruppe er sopprot-soppene – en slags soppverdenens svar på ekstremt utadvendte og sosiale typer. De lever i evig kollektiv med planterøtter, og sørger for naturens underjordiske internett, der trær og planter kan snakke sammen.

Lure løsninger

En så artsrik gruppe er selvsagt viktig for å holde hjulene i gang i naturen. Men fordi sopp har så mange sære levesett, kan de også by på en del lure løsninger. Lure løsninger som vi kan låne, eller kopiere.

LES OGSÅ: Humlene er «limet», de gjør så godt de bare kan for å holde oss i live

En oversikt fra USA viser at halvparten av de 150 mest brukte medisinene er koblet til virkestoffer funnet i naturen. Vi har avlurt piletrærnes febernedsettende hemmeligheter i form av Aspirin og Globoid. Vi har hjertemedisinen Digitalis fra den vakre planten revebjelle.

Og selvsagt det klassiske eksempelet Ciklosporin, det uunnværlige, immunsystemdempende medikamentet i organtransplantasjon. Det stammer fra en jordsopp på selveste Hardangervidda, «a bleak treeless plateu in the South of Norway», som det står så stusselig i en saudiarabisk artikkel om medikamentet.

Hårkjuke

Men la oss ikke dvele på de bleke fjellvidder, det var jo i soppskogen vi var.

La meg introdusere hårkjuke (Funalia trogii), kantarellens flinke fetter. Hårkjuka er kanskje ingen stor skjønnhet, men i motsetning til Hardangervidda-soppen er den i det minste stor nok til å være synlig. Og er du heldig, kan du finne den i skogen, selv om den er fåtallig og sårbar og står på listen over arter truet av utryddelse fra Norge.

Hårkjuke lever av å bryte ned døde ospetrær (noe skal man jo gjøre her i verden). For å fikse jobben som ved-nedbryter inneholder hårkjuka et enzym av typen lakkase.

LES OGSÅ: Hjelper tusenvis av foreldreløse pinnsvin

Om du skulle ha glemt det fra naturfagstimene, så er enzymer biologiske stoffer som får fres på ulike reaksjoner i dyr og planter. I dette tilfellet får enzymet fres på nedbrytningen av veden, særlig den tungt nedbrytbare delen som kalles lignin, og som også gir veden dens brunfarge.

Hyggelig avfall

Etter inspirasjon fra soppverdenen har man tatt i bruk lakkase i stor stil i industrien: Til å rense farget og giftig avfallsvann, til å bryte ned uønskede biprodukter i oljeraffinerier og til å bleke papirmasse.

Siden mange lakkase-drevne prosesser trenger oksygen, som bindes til hydrogen og dermed gir det hyggelige avfallsproduktet vann, kan det også brukes til å skape oksygenfrie forhold i forbindelse med konservering av mat.

Det har vist seg at et ekstrakt fra soppen kan drepe kreftceller, uten å skade normale celler

Det har etter hvert vist seg at varianter av dette super-enzymet finnes i flere ulike organismer.

Men akkurat hårkjuka har enda mer på lur. Det har vist seg at et ekstrakt fra soppen kan drepe kreftceller, uten å skade normale celler. Det er særlig hormonavhengige krefttyper som påvirkes, som brystkreft, eggstokkreft og testikkelkreft.

Og det er hårkjukas variant av super-enzymet lakkase som gjør jobben, selv om man ennå ikke helt har skjønt hvordan.

Andre varianter av lakkase, fra en håndfull øvrige vedboende sopp, kan også ha potensiale. Ifølge en oversiktsartikkel som ble publisert tidligere i år, kan disse funnene åpne for et mangfold av nye bruksområder innen kreftmedisin.

Nei, kreftgåten er ikke løst nå heller

Nå gir ikke det grunnlag for å finne fram krigstypene og skrive at kreftgåten er løst, slik media har for vane. Man trenger ikke være lege for å skjønne at dette er bare ett av svært mange skritt, i ulike retninger, på veien mot mer presis behandling av kreft.

LES OGSÅ: Dette er hobbygarterens enkleste venn

Poenget mitt her er at det ligger ressurser der ute i soppskogen som kan gjøre mer enn å fylle kurven min med kantareller. Mye mer.

Mindre enn én prosent av plantene på kloden, og enda mindre i andre artsgrupper som sopp, er undersøkt for mulige medisinsk bruk. Her er det helt klart muligheter for å finne flere flinke fettere.

Anne Sverdrup-Thygeson

• Professor i bevaringsbiologi på Institutt for Naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås (NMBU).
• Er opptatt av hvordan vår arealbruk påvirker artsmangfoldet og dermed også de økosystemtjenestene naturen gir oss.
• Er spesielt begeistret for det skjulte artsmangfoldet, som insekter og sopp i gamle og døde trær.
• Denne artikkelen er publisert på bloggen Kollokvium.no