Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Misjonærene var til dels preget av at de kom fra Sørlandet, Rogaland, Nordvestlandet, Østlandet og Trøndelag og noen nordlendinger. Landsdelene har ulikt lynne og ulike tradisjoner. Kollegene representerte også ulike mennesketyper.

Noen måtte planlegge nøye alle ting før de satte i gang med det de hadde tenkt å gjøre i Japan. Andre var mer intuitive når de fremsatte sine forslag og i forsøkene på å starte ulike former for menighetsarbeid. For det fantes ingen oppskrift på hvordan de skulle gå fram da misjonsvirksomheten fra Norge startet opp i Japan på femtitallet.

Felles mål

Disse ulikhetene spilte en viss rolle i den personlige relasjonen mellom misjonærene. Likevel ble de venner på kryss og tvers av organisasjonstilhørighet. De som var «flyktningmisjonærer», som ble tunget til å bryte opp og evakuere fra Kina, hadde sterke felles erfaringer som veide tungt. Men alle misjonærene som kom til Japan var seg bevisst at de var med i en viktig oppbyggingsfase av kirkelivet i landet etter krigen. Forventningene til det som skulle skje framover var tydelige. Alt dette virket positivt inn på de personlige relasjonene, også der kjemien ikke stemte helt.

Det var ikke fritt for at misjonærene, uansett hvilken misjonsorganisasjon de tilhørte, sukket tungt når de ønsket å samarbeide om tiltak, og de møtte sprikende signaler fra lederne som tok de endelige avgjørelsene i Norge.

LES MER: Det var ikke enkelt å finne uformelle berøringsflater mellom misjonærene og japanere flest

Kulturforskjell. De sto sammen om å møte den japanske kulturen som representerte noe radikalt annet enn det som hadde preget misjonærenes oppvekst i første halvdel av nittenhundretallet i Norge. Hjemlandet var fremdeles preget av en tilnærmet homogen kristen kultur, i hvert fall i de strøk mange av misjonærene kom fra. Nordmenn flest hadde forholdsvis god peiling på hva kristen tro dreide seg om, mens de små menighetene i Japan var i beste fall et fenomen helt i periferien av samfunnet. Japanere flest hørte knapt om kirken, annet enn såvidt i skolens historie- og geografibøker om Europa og Amerika og i tilfeldige streif når de skrudde på radioen.

Kollegene sto samlet om hva som var den viktigste utfordringen: Noen måtte fortelle japanerne om Kristus. Forskjellig ståsted i norsk kirkepolitikk måtte ikke skygge for dette oppdraget, var de enige om, selv om de beholdt uenighet eksempelvis i synet på presteembetet og ritualenes plass i gudstjenestelivet.

LES MER: Misjonærene hadde bitre erfaringer med japanernes krigføring. Ville de klare å forkynne i dette landet?

Husfreden. Noen av misjonærene kartla sine omgivelser nokså raskt. De leste engelskspråklige aviser, og de som var kommet lengst i språkopplæringen kunne følge nyhetssendingene på radio som ofte ble framført på et krevende akademisk japansk. Mens andre av kollegene virket underlig fjerne i forhold til kulturen i det samfunnet de levde i, syntes jeg. Dette spriket gjenspeilte seg noe i flokken.

Misjonærene var i stor grad henvist til hverandre når de støtte på vanskeligheter eller hadde behov for å dele gleder. Det var ikke enkelt å få fortrolige venner blant japanerne. Etikette og høflighetsformer gjorde det ofte vanskelig å slappe av sammen med dem, løse på snippen og snakke uformelt. Det gikk bare med noen få.

Jeg overhørte i korridorene enkelte diskusjoner når de var uenige under misjonærkonferansene. Det var ikke alltid godt å si hva som drev samtalen, om det var psykologiske spenninger eller prinsipper de ønsket å få gjennomslag for. Det ene hang antagelig sammen med det andre. Noen var stundom rigide på egne standpunkter, mens andre var mer rause med dem som markerte uenighet. Det var viktig at ikke husfreden ble truet i det lille miljøet. Det hadde ingen av dem råd til.

Forkynnelsen

Misjonærenes oppgaver i Japan var å samtale med japanere, forkynne og undervise i den kristne tro. De måtte bruke en del tid på å administrere og legge til rette arbeidet, og i noen grad drev de med forlags- og medierelatert virksomhet. Men de hadde ingen utviklingsprosjekter å vise til som japanerne fikk øye på og som ga misjonen prestisje i samfunnet. Dette har gitt misjon innpass i andre land. Utvikling og innovasjon klarte japanerne best selv.

Du skal være ressurssterk og målbevisst for å kunne konsentrere deg om «bare» forkynnelse og kristen undervisning i et land der de fleste knapt viser interesse for dette. Hvorfor valgte de dette? I år etter år?

De måtte med jevne mellomrom finne motivasjonen for å være der ved å gå ned på selve fundamentet. Dette måtte kollegene hjelpe hverandre med. I samtaler og i felles bønn.

Hjertesukk

Jeg leser brev som går mellom kollegene. Innimellom drypper det dype hjertesukk på brevarkene. Jeg leser brev fra en kvinnelig misjonær som er i ferd med å avslutte tjenesten i Japan. Hun skriver til mor som er på Norges-opphold. Kollegaen virker trist når hun tenker tilbake på hva hun har utrettet. Mye av det hun har drevet med er så smått og har betydd så lite, skriver hun. Hun har rett og slett kastet bort misjonsvennenes penger, mener hun i tydelig affekt. Jeg vet ikke om hun fikk korrigert sine tanker av andre som hadde et langt mer positivt inntrykk av hva denne misjonæren hadde utført. Likevel er oppriktigheten hennes i brevet et tegn på et nært forhold mellom kolleger.

Misjonærene er ikke roboter i et autoritært system, basert på misjonærkall og stramme instrukser. De lever sammen med mennesker i en fremmed kultur. Den er krevende. Misjonærene har heldigvis evnen til å spille ut følelsene de har om livets gleder og sorger for hverandre.

Jeg ser at min mor har gitt uttrykk for at hun ikke har frimodighet til å reise tilbake til Japan igjen der hun oppholder seg i Norge. Jeg har ikke lest direkte hva mor skriver, men sett det gjengitt hos en annen brevskriver. Mor gruer seg til å forlate Norge. Jeg forstår at bekymringen gjelder ikke minst hvordan det skal gå med hennes egne barn.

Mor vet at de må sendes til skoleinternat i årene som kommer, atskilt fra foreldrene. Hun vet at det byr på utfordringer å vokse opp i to kulturer, sammenliknet med å leve i et mer enhetlig norsk miljø. Men det kan også være at hun ikke orket å møte den enorme travelheten i misjonsarbeidet på nytt. Far skulle fortsette som tilsynsmann for NMS' virksomhet i Japan og hadde få timer ledige i døgnet. Hun ville bli gående mye alene.

Alternativet var et liv i Norge med regulert arbeidstid og tid til barn og egne interesser. Hun hadde i halvannet år bodd i rekkehus i et nybyggerstrøk i Stavanger og sett hvordan naboene hadde det.

Ble med.

Slike tanker slår kanskje inn som tvil om hvor sterkt misjonærkallet egentlig er. Særlig gjaldt dette mor som ikke var seg bevisst et selvstendig kall, men baserte seg på fars kall. Signalet til en kollega i et brev om at hun grudde seg til å bryte opp for en ny økt i Japan viser en sterk menneskelig side. Mennesker må selv ønske å følge Jesu befaling. Dersom noen ombestemmer seg, er det frivillig å kunne avbryte tjenesten, selv om det er vanskelig.

Mor valgte å følge far til en ny periode, med alle de konsekvensene det innebar. Jeg er overbevist om at hun gjorde det frivillig. Likevel hadde hun rett til å grue. Og hun hadde lov til å gi uttrykk for dette til kolleger i fortrolighet. Det var en tillitssak.

Les alle artiklene i serien her.