Ferden til «fiendeland»

Av Helge Kjøllesdal

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Vår lille familie stevnet i 1950 inn i havnen til Kobe i Japan. Vi steg i land fem år etter at de amerikanske atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. Japanerne var blitt tvunget til å kapitulere for amerikansk overmakt. Tapet var knusende. Men den japanske stoltheten var likevel ikke knekket.

Japanernes krigføring i Kina representerer ett av de virkelig stygge kapitlene i verdenshistorien. Angrepet mot Nanjing, den daværende kinesiske hovedstaden, begynte 13. desember 1937 og varte i seks uker. Inntoget er også kjent som voldtekten av Nanjing. Kildene forteller hvordan 300.000 sivilister og krigsfanger ble regelrett myrdet. Vanlige mennesker ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen med piggtråd og kjørt over av stridsvogner. Mange ble kastet i elva. Mellom 20.000 og 80.000 kvinner og småjenter ble voldtatt av okkupasjonsstyrker, går det fram av rapporter som ble utarbeidet senere.

På japansk side ble det lenge benektet at overgrepene var mer alvorlige i Nanjing enn det som er vanlig i krig. Dette opprørte alle som hadde hatt nærkontakt med kineserne.

Nå var mor og far kommet til landet som hadde begått disse forbrytelsene.

Slutt på keiserdyrkelsen

General Douglas MacArthur ledet den amerikanske okkupasjonen av Japan i 1945. Han dikterte fredsbetingelsene og degraderte keiseren fra å være nærmest en guddom til å bli en konstitusjonell monark i det som skulle bli et japansk demokrati.

Jeg husker hvordan amerikanske styrker i femtiårene beveget seg i store mørkegrønne militærlastebiler og i jeeper gjennom bybildet i Kobe. Bare et par kilometer fra der vi bodde lå det en amerikansk militærleir. Soldater og offiserer, noen med familier, utgjorde et samfunn i samfunnet, nokså isolert fra japanernes hverdagsliv. Amerikanerne hadde tilgang til varer som var mangelvare i etterkrigstidens Japan: Klær i størrelser og snitt som passet oss vestlige, godt smør, grovt brød, frisk frukt. Ordentlig sjokolade. Vi andre fikk ikke komme inn på PX-butikkene for å handle. Det var forbeholdt dem som bar amerikanske uniformer og deres familier.

For meg virket det som om den jevne japaner hadde et komplisert forhold til den amerikanske okkupasjonen. Mange var selvsagt lettet over at USA hadde satt det krigerske lederskapet ut av spill. Det var slutt på keiserdyrkelsen. Japanerne hadde fått svi for at de hadde invadert store deler av Asia på en brutal måte.

Isolert

Men vi merket likevel åpenlyst kritiske holdninger til de amerikanske styrkene. Amerikanerne hadde unektelig trampet inn med store støvler. Det såret mange japanere. Landet har aldri vært noens koloni. I tre hundre år, under Tokugawa-perioden, hadde øyene vært helt isolert fra omverdenen. Ingen fikk lov til å bygge en båt som var sjødyktig nok til å rekke over havet til et fremmed land. De hadde så å si nedfelt i genene at de skulle klare seg selv og nekte andre å bestemme.

Jeg husker at det var plagsomt å bli tatt for å være amerikaner. Alle med lys lugg var «amerika-jin». Jeg fikk negative tilrop fra unger som ikke kjente meg i strøket der vi bodde. Men jeg husker hvordan foreldrene deres lyste opp da de forsto at vi var nordmenn. Derfor måtte det være noe med disse amerikanerne som de ikke likte, selv om de hadde befridd folket fra autoritære og krigerske ledere. Dette var vanskelig å forstå helt ut.

Lite anger

Det var ikke lett å få med japanerne på en diskusjon om det som hadde skjedd i Kina. Folk visste faktisk ikke så mye om dette. Troppene som kom tilbake fra det kinesiske fastlandet hadde i liten grad lettet sine hjerter overfor sine pårørende om hva de hadde vært med på, virket det som. Hjemme i Japan hadde propagandaen levert en helt annen versjon av beretningene om hvordan de japanske soldatene hadde vunnet terreng i Kina og i Sørøst-Asia enn den de nå fikk høre fra Vesten.

Mor virket ubekvem når hun gikk forbi tidligere soldater, kledd i hvite kapper, som samlet inn penger til sine veteranforeninger på jernbanestasjoner og nede på T-banen. De hadde neppe krigspensjoner som holdt tritt med stigende priser i landet. De sto og sang soldatsanger og appellerte til folks patriotisme. Hva skulle folk tenke om dem? Patriotisme for hva da? De hadde jo vært soldater i andre land under ordre fra militærregjeringen!

Det var ikke lett å få øye på et grunnleggende oppgjør med fortiden. Vi hadde svake språklige forutsetninger for å følge den offentlige debatten, i den grad den pågikk. Men vi forsto så mye at anger og bot preget ikke bildet i nevneverdig grad. Noen av unntakene var japanske kirkeledere som reiste til søsterkirker i de landene Japan hadde invadert for å be om tilgivelse på vegne av det japanske folk. De opplevde å bli avvist. Kirkene i Sørøst-Asia ønsket ikke å motta en slik unnskyldning på bakgrunn av det som hadde hendt.

Et nytt samfunn

Japanerne konsentrerte seg om å se framover. De brettet opp ermene og bygget opp igjen de utbombede byene i løpet av forbausende kort tid. De fikk industrien på fote igjen. Krigsruinene i Kobe sentrum ble jevnet med jorda og moderne høyhus steg til værs. De gamle kulldrevne bussene med harde seter ble erstattet av luftkondisjonerte dieselbusser med behagelig fjæring.

Japanerne trengte ikke bruke penger på nytt forsvar. Det forbød amerikanerne dem. Strømlinjeformede lyntog begynte å rulle mellom de store byene allerede på slutten av femtitallet. Allerede i 1958 mottok japanerne fjernsynssendinger i farger, femten år før nordmenn opplevde noe slikt.

Foreldrene mine var kommet til et land med oppdrift, effektivitet og en sterk evne til å organisere samfunnet. Pulsen var en helt annen enn den mor og far hadde erfart i det indre av Kina der det kunne ta nesten en uke med elvebåt å nå fram til nærmeste misjonsstasjon.

Den hurtige rytmen i det japanske samfunnet måtte de venne seg til.

Koder

Kravene til å trenge inn i en ny og krevende kultur var kanskje vanskeligere å møte. De hadde få som kunne veilede dem. De var blant de første norske misjonærene som kom til landet. Det vanskelige språket var en ting. De kompliserte reglene for oppførsel mellom mennesker krevde også gode evner til å lese og forstå kodene. Det var lett å falle utenfor og bli misforstått som utlending. De følte seg som fremmede. Velkomne på et vis, men kanskje ikke helt.