Tenåring i støpeskjeen

Sjelden har en roman tatt så stor plass i meg. Kanskje skyldes det at de som befolker den er så uendelig sårbare og at romanens enkle tittel, de, er betydningsladet til bristepunktet. For det er bare de to og vissheten om at den voksne av dem skal dø innen et år. De snakker om det på sin egen måte. Hun har svelget en tung sten som sitter like under brystet, forteller moren den seksten år gamle datteren og antyder konturene av en skremmende sykdom.

Alene

de handler om sårhet, vakling og flukt i tiden før og like etter morens død og ungjentas forsøk på å lindre både for seg selv og moren. Det som slår meg er aleneheten, ingen onkler eller bestemødre dukker opp. I møte med katastrofen går jenta i ring inne i leiligheten, på samme vis som hun går i ring om sitt eget indre og lukker seg for omgivelsene. Bevegelsen speiles i romanens sirkelkomposisjon som ­fører til at jeg opplever den som en sluttet enhet – som et kunstverk som rammer inn denne eksistensielt ladete perioden på omkring et år.