Profetisk om våre forsøk på å forvise døden

Karl Ove Knausgård drar litt for mange kaniner opp av sin apokalyptiske effektboks i Morgenstjernen. Romanen lyser sterkere i det hyperrealistiske enn når gravene åpner seg og tiden går ut av ledd.

Iblant fungerer den hårfine balansen mellom hyperrealisme og magisk realisme i Karl Ove Knausgårds roman eksepsjonelt godt, skriver Kari Løvaas. Foto: Berit Roald/NTB
Publisert Sist oppdatert

Anmeldt av Kari Løvaas

For oss mennesker, så anfektet av uro og angst og bekymringer for morgendagen som vi er, kan trærnes liv fortone seg som en inkarnasjon av den paradisiske væren-i-verden. Den Jesus engang så hos liljene på marken.

I sin kortroman Fuglene under himmelen gikk Knausgård i dialog med Kierkegaards meditasjoner over Jesu lignelser om gudsrikets nærvær. I Morgenstjernen møter vi omsorgspersonen Solveig igjen, som en av et titalls ulike fortellere, men her er det eneboeren Egil og presten Kathrine som får tenke Knausgårds tanker om liljene på marken – eller trærne i skogen.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

bøker anmeldelser kultur