På vei mot livet
En svartsynt blind ironiker fører ordet i en roman som leker med, og til tider snubler i ungdomsbok-klisjeene.
– Sortland utstyrer sin hovedkarakter med en fandenivoldsk stemme som til tider lyser opp sidene med indre ironiske og såre monologer, skriver vår anmelder.
Helge Hansen
Ungdomsboka som sjanger er motsetningsfylt. På den ene siden repeterer den seg selv i det uendelige. En vet hva en får; rappkjeftete hovedkarakterer, intriger og forelskelser med en dæsj samlivsbrudd, sykdom eller død på toppen av det hele. På den andre siden har ungdomsromanen også en tendens til å ta store sjanser og ligge i front når det gjelder valg av temaer og form.
En engasjert realisme
Lenge har fantasy og dystopien dominert ungdomslitteraturen. Men idet samtidslitteraturen begynte å snuse på disse sjangrene, som er perfekte til å beskrive en urolig samtid, slapp ungdomsboka dem som en iskald potet. De siste årene har ungdomslitteraturen heller vendt tilbake til det realistiske. I den nyere realismebølgen i norsk og oversatt ungdomslitteratur har temaer som transkjønn, flyktningkrise, rasisme, #metoo og aktivisme blitt grundig utforsket. Lenge før dette gjorde seg gjeldene i større monn i skjønnlitteraturen. Ungdomsboka har rett og slett en egen evne til å reflektere samfunnsdebattene mens diskusjonene finner sted.
Bestill abonnement her
KJØP
