Ole Robert Sunde går lengre enn Knausgård i sitt forsøk på å kryste ut det mest presise adjektivet, leite fram den mest treffende vendingen
En rikere demonstrasjon av bevissthetens beskaffenhet, skal du leite lenge etter.
En av de fineste tekstene i handler om knekkebrød, skriver Erik Engblad om Ole Robert Sundes nye essaysamling.
ANMELDT AV ERIK ENGBLAD.
Et sted mellom hytta og den nærmeste matbutikken, møter vi Ole Robert Sunde i lag med barnebarnet. De to rusler av gårde, mens den store mannen peker mot alle salgs vekster og insekter langs veien. Hun spør om hva de heter, og han utsier de merkelige navnene – «lintorskemunn» og «gastropod» – hvorpå den nysgjerrige jentungen straks gjør ordene til sine egne.
Først i møte med en svartsnegle blir Sunde svar skyldig, da barnebarnet vil vite om den besynderlige skapningen kan se og om den har munn. Han sier at han blir nødt til å konsultere leksikon ved hjemkomst til hytta, samtidig som han forsøker å bøte på det plutselige hullet i kunnskapen: «Jeg vet at meitemarken ikke kan se og at den ikke bruker munnen til å puste med; den puster med hele kroppen, sa jeg til henne».
