Murakamis uforlignelige gåtefullhet
Murakamis romaner er enkle dannelsesfortellinger som får sin sprengkraft av forunderlige bilder.
Jeg fikk øynene sent opp for Haruki Murakami. Det var først med 1Q84 jeg for alvor begynte å lese ham – men da ble jeg også bitt av basillen. Kvaliteten på hans bøker er mer varierende enn folk skal ha det til, dog, blant annet er hans essay Hva jeg tenker på når jeg tenker på løping (Pax, 2011) nærmest sjokkerende intetsigende. Men det er særlig en sak Murakami gjør bedre enn de fleste, og det er å skape dypt forunderlige bilder jeg har vanskelig for å riste av meg.
Det gjør han til gagns i sin siste roman som, i likhet med nevnte 1Q84, er svært så voluminøs.
På veien
Bestill abonnement her
KJØP