En fortapt sjel fra det forrige århundre
Thomas Mertons selvbiografi blei en bestselger da den kom. I dag framstår den i overkant moraliserende.
ble en bestselger da den kom ut i USA i 1948. Nå er den for første gang oversatt til norsk av Jeanne Wreden. Kritiker Ulla Svalheim finner boka i overkant stiv og moraliserende.
Anmeldt av Ulla Svalheim
Om Thomas Merton blir det sagt at han representerte «den fortapte sjel» i det forrige århundret. Inntil han blei munk i trappistordenen, den katolske kirkas strengeste orden, levde han, ifølge han selv, et omflakkende, men søkende liv: Lenge var han ateist, lenge satte han friheta si først, men så blei han dratt mot troa, valgte å la seg døpe, og ville stadig lenger inn mot troas kjerne, mot Gud.
Når jeg har hørt eller lest om Merton (1915–1968) tidligere, har han vekka interesse: For som munk trakk han seg ikke bare tilbake, men han engasjerte seg i borgerrettsbevegelsen og motstanden mot Vietnam-krigen. Han var opptatt av østlig mystikk, og dessuten – kanskje kroneksemplet på at han var ikke var noe mer opphøyd enn et menneske – lot han seg lenge engasjere av en forelskelse mens han var munk, før han til slutt la lokk over den.
Bestill abonnement her
KJØP
