Blek kopi
Rachel Cusks Omriss viser begrensningene ved en litteratur hvor den litterære metoden i seg selv blir dominerende.
Rachel Cusks grep i kan best kalles «gradvis minimal avdekking», skriver vår anmelder. Han klarer ikke å interessere seg for den passive fortelleren.
Siemon Scammell-Katz
Omriss handler om samlivsbrudd og lengsel etter ny kjærlighet, men via alle andre brudd enn fortellerens eget samlivshavari. En ung forfatterinne skal til Aten for å undervise kommende forfattere. På vei dit, og i Aten, møter hun mennesker som prater seg innover mot henne. Hun fremstilles nesten som en vandrende psykoanalytiker som stiller sjeldne, men åpnende, spørsmål som får de andre rundt seg til å blottstille seg.
Minutt for minutt
Grepet kan best kalles «gradvis minimal avdekking», for vi får vite like lite om den kvinnelige hovedpersonen som de hun møter får vite om henne. Men der de andre i romanen virker mest interessert i å få tømt seg, er vi lesere henvist til endeløse skildringer av deres behov for å bli lyttet til. Og disse andre hovedpersonene kan se vår fortellers kroppsspråk, det kan ikke vi.
Bestill abonnement her
KJØP
