Å respondere rett på urett skjer ikke intuitivt, men er noe vi må lære

Vi gjenkjenner bare det vi har sett før. Inntil et fenomen har blitt adressert og kalt ved sitt rette navn, er det mest nærliggende for de fleste av oss ikke å legge merke til det. Når Harvey Weinstein ble funnet skyldig i to av fem punkter han var siktet for denne uka, anklager som satte i gang metoo, står det som en delvis seier for bevegelsen. Om reaksjonene på Jean Vaniers seksuelle misbruk av seks kvinner hadde vært like enstemmige før metoo, kan vi bare spekulere i. Men å tvile på framstillingen til den som sitter på en mektig fortellerposisjon kommer ikke intuitivt for de fleste av oss.

Love the sinner

Toril Moi skrev nylig et essay i Morgenbladet, der hun så Norge på 50-tallet gjennom bøkene til Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Hennes gjensyn med bøker som Sangen om den røde rubin og Jonas, gjør henne klar over scener hun var blind for da hun først leste dem: voldtekt og grove seksuelle krenkelser av kvinner. I samtiden vakte bøkenes pornografiske innhold sterke reaksjoner, deriblant forbud, men kvinnesynet var det ingen som festet seg ved. Problemet var direktheten i sex-scenene, ikke kvinneforakten som lå til grunn for dem.