Å bli ett med gørra
Jenny Hvals roman Å hate Gud har et viktig anliggende, men blir både langtekkelig og lite interessant.
Jenny Hval er en svært anerkjent musiker. Romanen «Å hate Gud åpner» i liten grad for involvering, mener vår anmelder.
Alf Simensen
I Jenny Hvals nye roman, Å hate Gud, er det noen setninger som går igjen. En av dem er «Jeg hater Gud – når jeg …». Boken består av flere deler, hvorav den første – 1. Heksekunsten – fyller mesteparten av de rundt 250 sidene. Det er uvisst hva det er mest fruktbart å lese denne delen som. Ut fra boktittelen kan den leses som et forsøk på å skrive ut et oppgjør med en oppvekst på Sørlandet, Jesus-revolusjonens og bedehuskristendommens domene. Interessante refleksjoner omkring blasfemi, samt intense beskrivelser av hat som et slags frirom, gir forklarende bakgrunn for jeg-personens intense dragning mot black/trash metal, hekser, magi, seksualitet, kroppsvæsker og kroppsmaling.
Denne første delen, som videre kan leses som forfatterens krafttak for å få tak i sin egen kreative kraft og «jorde den» i materien i stedet for i det sublime, spiller opp til et filmmanus som presenteres i bokens andre del, 2. Skogen: en film. Tredje del har undertittelen 3. Egget, før det unummererte postskriptet Bassenget kommer til slutt.
Gørra som lim
